På Kvaløya, kun en kort kjøretur fra kunstner Solveig Ovangers hjem, ligger Eide handel AS, en matbutikk som blant annet driver med fiskematproduksjon. De må egentlig betale for å kaste skinnet som blir til overs etter fileteringen av den lokale fiskefangsten, men nå kan de kvitte seg med mye gratis. Det som før var søppel blir til kunst.

– Jeg lette lenge etter hvordan jeg skulle få tak i skinn, og løsningen lå mye nærmere enn jeg tenkte. Hos Eide får jeg komme og hente det jeg trenger, forteller Ovanger på telefon.

Hud er fellesnevneren for arbeidene til den Tromsø-baserte kunstneren, og i de siste årene har fiskeskinnet fått mer og mer fokus. I Ovangers hender blir den glatte, rå og våte substansen til silkeaktige, overraskende sterke fibre. Overflaten som de fleste av oss kjenner fra fiskedisker, fisketurer eller fiskemiddagens ruskefat får en ny form, et nytt uttrykk, og tvinger oss til å snu opp ned på våre vante forestillinger.

– Fiskeskinn er et naturmateriale som de fleste betrakter som avfall. Å vise at det kan ha en egen verdi er et viktig aspekt ved arbeidet mitt – at man kan få til ting man kanskje ikke
trodde var mulig.

Solveig Ovanger

Ovanger har bestandig vært opptatt av materialitet, det å lage ting, jobbe med hendene. Som barn brukte hun det hun fant rundt seg, det være seg snø eller stoff- og garnrester fra morens håndarbeidsprosjekter. På 70-tallet dro hun til København, levde hippielivet i Christiania og kom i kontakt med folk som jobbet med lær. Hun ble nysgjerrig på den kraftige oksehuden, lærte seg bruken av verktøy og fargestoffer, fant ut hvordan hun kunne forme det gjenstridige materialet. Det var føyelig hvis hun bare fuktet og varmet det.

Autodidakt med hard hud

Mens de andre laget bruksgjenstander var Ovanger opptatt av å utforske læret på sin egen måte. Hun fikk brynt seg, utfordret sin egen stahet.

– Det var et hat-elsk-forhold, kan du si.
Da hun flyttet tilbake til Tromsø i 1979 tenkte hun ikke på det hun drev med som kunst.

– Da jeg vokste opp var kunst maleri, grafikk og skulptur. Bortsett fra Marit Bockelie tror jeg bare det var menn som drev på. Men jeg kom i kontakt med noen i det den gang unge kunstmiljøet i Tromsø, som syntes det jeg laget passet inn der. Vi hadde et fellesverksted i kjelleren på det som nå er Tromsø kunstforening, jeg fikk medlemskap i Norske Kunsthåndverkere, det åpnet seg masse muligheter.

En ny retning

I Ovangers lærarbeider fremstår det tykke materialet glatt og smidig, strukket over ulike former i lette, organiske uttrykk. Men i kulissene tæret håndverket på fysikken. Hun klarte ikke lenger å sloss med det tykke okselæret, fikk betennelse i begge armene og var sykemeldt i over et år.

– Det var ganske fortvilet. Da jeg sakte men sikkert kom tilbake tok jeg i bruk kunnskap om garving av fiskeskinn som jeg tidligere hadde lært gjennom et samarbeidsprosjekt hvor Fiskeriforskning i Tromsø og Håndverksregisteret – De Sandvigske Samlinger på Maihaugen var involvert. Fiskeskinn er mye lettere håndterlig enn store, tykke oksehuder. Så fikk jeg tilfeldigvis være med på et seminar og en workshop på Senter for nordlige folk i Indre Troms sammen med folk fra Amur i 2011. Det varte bare en dag eller to, men det snudde opp ned på arbeidet mitt.

Amurfolket fra Øst-Sibir, også kalt Fiskeskinnsfolket, har tradisjonelt benyttet fiskeskinn i klær, dekor, bruksgjenstander og til religiøse ritualer. Teknikkene de bruker for å bearbeide materialet er tidkrevende, men enkle og naturvennlige, helt uten kjemikalier.

– Jeg vil ikke kalle det for garving, det er mer konservering og beredning av skinnet. Du skraper skinnet nøye rent, vasker det med såpe, har salt i vannet og til slutt litt eddik. Prosessen var så vennlig, liksom. Jeg kunne holde på med det hjemme og det var lett å jobbe med, lett å håndtere. Det klarte jeg fint med mine dårlige armer.

Konserverer kunnskap

Da sovjetregimet nådde Øst-Sibir ble det innført kvoter på fisk og Amurfolket fikk ikke lenger praktisert kulturen og tradisjonene sine. Det er først i senere tid at de har kunnet hente frem de gamle teknikkene igjen, fra gjenlevende og etterkommere som fortsatt sitter på den nødvendige kunnskapen. Da Ovanger selv var i nordlige Sibir for å følge i oldefarens fotspor, opplevde hun også at mye av kunnskapen om fiskeskinn var gått tapt.

– Oldefaren min var ishavsskipper. På en ekspedisjon til Jenisej frøs fartøyene inne i isen før de kom frem. Etter et år i isødet ble han og mannskapet reddet av nenetsere, den gang kalt samojeder, og fikk følge med dem under reinflyttingen sørover Gyda-halvøya. I beretningene sine forteller han om livet på tundraen, og jeg visste at fiskeskinn hadde vært brukt i disse områdene. Da jeg for fem år siden reiste til Sibir for å oppsøke steder han hadde vært fant jeg gjenstander av fiskeskinn på flere museer, men ingen som fortsatt drev med fiskeskinn.

– Er du bevisst på det, at du gjennom kunsten holder et håndverk i live?

– Ja, det er klart. Flere har kunnskapen, men vi er veldig spredt utover.

Gjentakelse, tid og tålmodighet

De to verkene Ovanger har laget til Tromsøs nye Institutt for lærerutdanning og pedagogikk (ILP) bygger på hennes tidligere arbeider Hemisfære I og II, blant annet vist på Norske Kunsthåndverkeres temautstilling I Craft, I Travel Light i 2016–18. Stor Klode og Liten Klode er bygget opp av rundt 3000 små fragmenter av skinn fra sei, hvor ulike deler av skinnet gir en naturlig kontrast i fargene. Hver del klippes, brettes rund et innlegg og limes før den festes på en basisform i Ethafoam – et stabilt og forholdsvis lett materiale, som ofte blir brukt i transportkasser.

– Arbeidet starter smått og sakte på midten, med fragmenter som måler bare noen millimeter og som øker gradvis utover, omgang for omgang.

Fragmentene får sin form mellom konsentriske sirkler i økende avstand fra midtpunktet og spirallinjer som stråler ut fra samme punkt. Avstanden mellom sirklene følger tallrekken som den italienske matematikeren Leonardo Fibonacci introduserte i Vesten rundt år 1200, og som har eksistert i Østen lang tid før den tid. Fibonaccitallene beskriver dynamikken i naturen, hvordan ting vokser, og har nøye sammenheng med det gylne snitt.

– I fremstillingen av materialet og i planleggingen av mønsteret ligger det mye gammel kunnskap. Det syntes jeg passet veldig godt inn på et institutt for læring og pedagogikk.

Nye møter fortiden

Når Ovanger for en tid tilbake monterte de to arbeidene sine på en fondvegg i trappehallen på ILP var det mange sirkler og linjer som møttes, også utenfor verkene. Hun er nærmest født og oppvokst på den gamle lærerskolen i Tromsø, hvor faren var pedagog. Selv gikk hun på barneskole på Øvingsskolen, en del av lærerskolen, hvor klassen var øvingselever for lærerstudentene. På et tidspunkt vurderte hun også selv en lærerutdannelse.

– Faren min sa ofte at gjentagelse er læringens mor. Hvis man skal lære noe så skal man bare gjenta det mange nok ganger. I prosessen med å lage disse verkene er det veldig mye gjentakelse.

Solveig Ovanger

– Hva forteller prosessen om deg som person?

– Jeg er ganske sta, og jeg kan være tålmodig hvis jeg tror på et prosjekt. Jeg er nøye. Så vil jeg gjerne at en ting ikke skal være så veldig forklart. Når noen sier til meg at arbeidet mitt får tankene deres til å vandre så blir jeg veldig glad.

– Utover kunsten, hva er forholdet ditt til fisk?

– Jeg vokste opp med foreldre som likte å dra på fisketur i helgene. Vi hadde en robåt som vi dro ut med, og jeg syntes det var helt greit å håndtere fisk fra jeg var bitteliten. Jeg likte ikke så godt å spise fisk den gangen, men jeg er veldig glad i det nå, da. Fra jeg var stor nok til å se over båtripa pleide jeg å henge der, kikke ned i sjøen og lure på hva som fantes der nede. Jeg var fascinert av havflaten. I dag grenser tomta vår til sjøen og vi har naust og båt. Ting kommer tilbake, liksom.