Tekst: Pernille Skar Nordby og Marte Danielsen Jølbo

Fem bokstøtter i grønn, rosa, brun, blå og grå terrasso står utstilt på en kraftig, lav stålhylle.  Bokstøttene er skulpturer. De er tunge, men varierer i form, farge og steinmønster og har hver sin særegne karakter. De fungerer utmerket til å ha bøker stilt ut på seg. Når en bok legges på bokstøtta ser man ikke lenger hele skulpturen, men bokstøtta får utøvd sin funksjon som nettopp det – en støttefunksjon for å vise frem noe annet. Denne dobbeltheten mellom skulptur og funksjonelt objekt er noe kunstner Eline Mugaas bevisst spiller på.    

Under bokstøttene ligger det stabler med bøker av og om en rekke norske kunstnere som Mugaas har kjøpt inn til et begynnende kunstbibliotek på den norske ambassaden i Washington D.C. Om utvalget sier hun:

– Det er fint om folk bytter ut hvilke bøker som ligger oppe, hva som vises frem på bokstøttene. Og det er rom for flere bøker. Alle bøkene jeg har kjøpt inn er av kunstnere fra den norske kunstverdenen. Det begrenser seg jo litt, for det er mange kunstnere som ikke har en bok laget om seg enda. Fremtidige ansatte på ambassaden har kanskje en helt annen interesse enn meg – og deres bøker er det også plass til, hyllen skal få lov til å utvikle seg og forandre seg over tid.

Til sammen danner de fem bokstøttene en fargerik gruppe i terrasso. Terrasso er et materiale vi vanligvis kjenner fra gulv og trappeoppganger i offentlige bygg – overflater som skal tåle mye belastning. Eline Mugaas har tatt bilder av terrassogulv i årevis. I hennes nye verk har terrassoen blitt løftet frem som selve kunstmaterialet.  

Ved å lage kunst av et industrielt gulvmateriale dytter Mugaas i våre vante oppfatninger av hva som er kunst og hva som konstituerer et «avsluttet kunstobjekt». Det dagligdagse materialet, terrassoen, er med på å understreke at skulpturene innehar en ambivalens – de både ligner og er bokstøtter – de veksler mellom å være kunst og bruksobjekt. 

–Jeg synes det er interessant å rokke ved det hierarkiske i materialene, hva som er kunstmaterialer og dette som egentlig er laget for gulv. Bokstøttene hadde vært noe helt annet hvis de var laget i marmor for eksempel. 

Eline Mugaas snur altså etablerte hierarkier på hodet i sin praksis. Støttestrukturene vi vanligvis ikke legger merke til, men som er helt nødvendige for at noe annet skal kunne synes eller kunne fungere, får hos Mugaas spille hovedrollen.  

– Jeg har i noen år jobbet med forholdet mellom objekter. Jeg er interessert i hierarkiene og forflytningen mellom hva som bærer og hva som vises frem, og jobber med å synliggjøre systemet som ligger under ethvert opphøyet objekt. Jeg vil minne folk på at det som får oppmerksomhet aldri står alene, men også er en del av en større sammenheng. Det handler om hvordan ting egentlig oppstår, at ting ikke står løsrevet fra det det er bygget på. Objektene jeg jobber med blir dermed et bilde på hva som skal til for at noe i det hele tatt får oppmerksomhet. Hva skjer når noe blir satt i en gullramme for eksempel? Det gis verdi nettopp fordi gullramma er en tydelig signifikant på at noe er verdifullt – altså verdt å ramme inn i gull.  

Mugaas gjør oss oppmerksomme på bokstøttenes og andre støttestrukturers form, på deres egen historie og kontekst:  

– Jeg har samlet store mengder billedmateriale av hvordan museer og biblioteker viser frem gamle, skjøre bøker. Når jeg har reist de siste årene har jeg studert de ulike kassene og boksene man bruker til dette, på all slags rare steder. Måten bøkene monteres og stilles ut på står i sammenheng med pidestallen innenfor skulptur, og hvordan man bruker pidestallen til å opphøye andre objekter både i kunstutstillinger, etnografiske- og historiske utstillinger – nemlig for å sikre noe verdifullt, for å låse noe fast og sikre at publikum ser et objekt fra en ønsket vinkel.  

En sterk inspirasjonskilde for arbeidet med å rette oppmerksomheten mot pidestallen og monteringsstrukturene er en av de mest innflytelsesrike kunstnerne på 1900-tallet, nemlig den modernistiske pioneren og skulptøren Constantin Brâncuși.  

– Jeg har hatt et forhold til Brancusi siden jeg var student. Det har igjen å gjøre med «det avsluttede kunstobjektet» og hva som løfter det frem. Kunsten hans stopper ikke ved objektene han laget, han la ned like mye arbeid i selve pidestallene. De kunne vel så godt vært utstilt alene – som skulpturer i seg selv.   

Våren 1989 viste Museum of Modern Art (MoMA) i New York utstillingen «Artists Choice: Burton on Brancusi». Scott Burtons utstilling om Brancusi var den første i en serie utstillinger hvor kunstnere ble invitert til å velge ut, sette sammen og kommentere på museets samling. MoMAs kurator sa den gang: «We have to recognize that a crucial part of the modern tradition is the creative response of artists to the works of their peers and predecessors.» Mugaas forteller om sitt forhold til både Burton og Brancusi:  

–Jeg kjente tidlig til en del av Burtons skulpturer uten at jeg var spesielt oppmerksom på at de var hans. De sto i rom som var tilgjengelige for offentligheten i New York for eksempel. Senere fant jeg ut at han lagde den første «Artist choice» utstillingen på MoMA våren 1989, nesten utelukkende bestående av Brancusis pidestaller. Det var våren før han døde, og rett før jeg selv startet på kunstskolen Cooper Union. Og nettopp Brancusis pidestaller var noe vi stadig kom tilbake til de første årene av utdannelsen – det var jo fordi lærerne mine hadde sett utstillingen og var opptatt av Burtons blikk på Brancusi!  

– Jeg laget for noen år siden en bokstøtte for å holde den lille utstillingspamfletten fra denne utstillingen. Oppdagelsen av den Burton-utstillingen har vært interessant fordi det forteller meg noe om hvordan jeg selv hører til i en rekke av ting og hendelser, hvilket fundament jeg står på, hvor jeg henter ting fra. Scott Burton binder Brancusi-interessen min sammen med de årene jeg var ung voksen i New York. 

Bokstøttene til Mugaas har vokst ut av et større prosjekt kunstneren har jobbet med i flere år. Det handler om hvordan arbeid som tradisjonelt har vært forbundet med kvinner er støttefunksjoner i et samfunn. Mugaas har spesielt fokusert på løfting og bæring – av barn, mat, vann etc. – knyttet til husarbeid og vedlikehold av hverdagslivet. I 2019 vant Mugaas den gjeve kunstprisen Lorck Schive med utstillingen «Nødvendigheten av leddsetninger» / «The Necessity of Dependent Clauses». Direkte oversatt fra norsk betyr «leddsetninger» «joint sentences» – ordet henspiller på hvordan et ledd knytter to deler sammen, annerledes enn på engelsk hvor «dependent clauses» henviser til noe som er avhengig, sekundært, underordnet. Utstillingen besto av skulpturer laget av gamle bokkasser, filmer av en kvinne som forsøker å balansere en kasse på hodet og en rekke postkort med ulike motiver av seter, skulpturer og arkitektoniske elementer. Alle verkene i utstillingen tematiserte eller pekte på støttestrukturer av ulike slag.  

Kan du si litt om hva du tenker rundt at noe er nødvendig, og om støttefunksjonene du fremhever i disse verkene? 

– Nødvendigheten; det handler om mening igjen. Jeg har alltid definert meg selv ut fra det jeg har laget, helt siden jeg var liten. Tittelen «Nødvendigheten av leddsetninger» kom fordi jeg er interessert i å peke nettopp på det at man bygger noe komplekst ut fra noe som i seg selv ikke kan stå alene. Før het det bisetninger, det med ledd ga det en annen bevegelse (nettopp armen som bærer, en oppadgående arm hos en danser), et flatere hierarki. Nødvendighet sier noe om at noe er prekært. 

Selv har Eline Mugaas brukt nesten et tiår av livet sitt på å løfte frem en eldre kvinnelig kollegas kunstnerskap – Siri Aurdal. Et massivt, ubetalt arbeid som blant annet resulterte i en utstilling og en publikasjon, og som førte til at Mugaas i sitt eget kunstnerskap begynte å kretse rundt nettopp støttestrukturer – det som i ulike sammenhenger gjør noe mulig og synlig, men som sjelden synes selv. 

– I arbeidet med Aurdal har jeg brukt tiden min, mitt blikk, mine krefter og nettverk på å løfte frem en annen enn meg selv. Det ga en opplevelse av å selv være en støttestruktur, noe som liksom skal være usynlig, men det at jeg ikke usynliggjorde meg selv ble av flere oppfattet som tilgrisende i lesningen av Aurdals kunstnerskap. Jeg tok en rolle som ikke passet inn i den kontekstløse kunsthistorieskrivingen og kanon. 

– Hva løfter, hva blir løftet, og når blir noe borte, overflødig? Det har vært nødvendig for meg å fortsette og jobbe med denne tematikken. Er det i det hele tatt mulig å likestille det som vises frem og det som viser det frem, det som holder noe oppe? Det er en umulig oppgave, for med en gang du for eksempel legger noe på en pidestall, så skjules den jo. Støtteapparatets natur er nettopp å ikke synes, å ikke ta oppmerksomhet. Men er det slik at det er unødvendig hvis du ikke ser det? Det viser seg jo at det ikke er slik, man kan ikke fjerne støtten.  

– Dette poenget har også mye større implikasjoner. Det er knyttet til kvinnekamp, mot en stadig usynliggjøring av hvilke strukturer og nettverk som er i spill. Som ideen om at når man slår gjennom som kunstner har man klart det helt selv. Det er en illusjon som i tillegg usynliggjør det som har gjort det mulig for mannlige kunstnere å nettopp slå gjennom, og som har gjort det vanskelig for mange kvinnelige kunstnere å gjøre det samme; fordi de ofte har stått utenfor systemet – utenfor nettverket.  

– Ved å rette blikket mot noe gir man det synlighet og verdi, og som kunstner er det et av de verktøyene man arbeider med. Når man flytter blikket over fra eget arbeide til en annen kunstner blir det tydelig hvilken vekt dette blikket har. Det finnes en grense i det sosiale spillet mellom det å være selvsikker – å ha tro på eget prosjekt, og det å fremstå som ufint selvhevdende, og min erfaring er at den grensen blir dratt mye tidligere for kvinner enn den blir for menn. 

Bak bokstøttene ligger ikke bare arbeid med pidestaller og støttefunksjoner, men også et langt arbeid med bøker.  

– Jeg har laget bøker en stund. Bøker som omhandler egne arbeider, bøker som kunstverk i seg selv og altså en bok om en annen kunstner. Da var jeg selv en som løftet en annen frem. Alt dette ligger bak bokstøtteskulpturene, men det er også en helt praktisk del, at jeg vil tenke på selve boka som et kunstobjekt. Boka om Aurdal ble for eksempel feilaktig omtalt som en katalog. Jeg begynte å bruke boka i andre situasjoner, for eksempel som selvstendig objekt i en utstillingssituasjon. Jeg tok fire-fem eksemplarer og lot dem ligge åpne på ulike sider. Senere lagde jeg et prosjekt basert på pappkassene boken om Aurdal kom i fra trykkeriet, og som sto i atelieret mitt – de ble til skulpturene i Nødvendigheten av leddsetninger. 

Mugaas er dyslektiker og finner derfor andre måter å kommunisere på enn gjennom tekst. Faktorer som bokas størrelse og tyngde kan formidle like sterkt som ord at noe er viktig, at en historie er verdt å med seg videre.  

– Jeg er utdannet innen skulptur og det jeg har med meg derfra som er viktig for meg, også når jeg lager bøker, er forholdet mellom størrelse og form. Hva er noe når det får være 1:1? Hva er et objekts tilstedeværelse i verden? Når er noe stort eller lite i forhold til ens egen kropp?   

Mugaas peker på en konservatisme hos kunsthistorikerne som hele tiden går tilbake til skriftlige kilder for å finne «sannheten» om kunstverk og kunstnere, men som ofte glemmer å anerkjenne at mye kunst aldri ble skriftlig dokumentert. Opplevelsen av kunst er først og fremst et kroppslig møte, et «her og nå» før kunsten blir skrevet om.   

– Man skal aldri undervurdere kroppens erfaring: Når du tar på noe for første gang vet fingrene dine mye om hva det er du tar på, like mye som hodet ditt. Vi har en masse felles erfaringer, og de sitter også i kroppen. Når vi opplever kunst tar vi med oss disse erfaringene, og leser både objekter og materialer i lys av dem. Hva kommuniserer et høykvalitets off-set-print på tykt papir versus et trykk på et papir som er mye rimeligere? Hva er forskjellen på et objekt i terrasso versus en masseprodusert og lett Leca-blokk selv om noen kaller begge deler for «betong»? Det overrasker meg ofte når folk skriver om kunst, at de ikke tar innover seg hva materialvalgene sier og de helt fysiske opplevelsene ulike materialer gir. 

– Å være kunstner betyr å være bærer av egen mening. Det gjelder selvfølgelig alle mennesker, men kunstnere blir trent til, og gjort oppmerksomme på, dette tidlig. Kunstens jobb er å si noe viktig om å være i live akkurat nå, og det gjør den ved å aktivere de tingene som vi tar for gitt; lage en hump som gjør andre oppmerksom på noe man ellers bare hadde gått forbi. Dette kan gjøres lite eller stort, politisk eller eksistensielt, men det handler om erfaringer. Kunstopplevelsen er gleden av å gjenkjenne de samme opplevelsene; alle de menneskelige erfaringene man kan være i kontakt med.