Synlige og usynlige mønstre

– Retten representerer et fast system som må ligge i bunn. Det er dette kunstverket mitt handler om, sier Lotte Konow Lund

Lotte Konow Lund med en av de svarte granittblokkene som straks skal felles inn i gulvet i kantineområdet på nye Domus Juridica. Kunstverket «Rettstegning» iscenesetter interiøret i lagmannsretten i fullskalaformat ved at utskårete former er nedfelt i gulvet. Foto: Espen Grønli

Tekst av Arve Rød

Konow Lunds kunstneriske bidrag til jusstudentenes nye hjem på Tullinløkka består av en grafisk plantegning i sort granitt av en fullskala rettssal, sett ovenfra. Tegningen er felt ned i gulvet like ved inngangsparti og kantinedel slik at vi bokstavelig talt tråkker over den på vei inn i bygget. Den viser dommerstoler og stoler for tiltalte, advokater, vitner og tilhørere. Tre av stolene er felt ned blant brosteinene i portrommet utenfor, skilt fra resten av «salen» med en glassvegg. Når bygget kommer i bruk vil tegningen inne bli delvis dekket av kantinens stoler og bord, byggets brukere vil bevege seg over den på vei til og fra, og i enkelte tilfeller vil den komme helt til syne når kantinen ryddes i anledning ulike arrangementer.

– Vi ser vanligvis ikke strukturene og systemene som ligger under samfunnet. De forblir abstrakte for oss, men det er viktig at vi forstår at vi kontinuerlig forholder oss til menneskeskapte systemer som må og skal utfordres, sier Konow Lund.

– En dag under arbeidet med dette prosjektet gikk jeg til Tinghuset og spurte om å få komme inn og se de forskjellige salene. Uten videre tok vakten meg med rundt i hele bygget, og viste meg alle de ulike rettssalene. Dette er Norge!, tenkte jeg. Hvor mange andre steder i verden vil dette kunne skje? Jeg fikk sett hvordan de forskjellige rettsalene kan settes opp, og at en tingrett kan variere i størrelse, noe jeg har overført til situasjonen her. Tegningen er plassert slik at du kan betrakte den ovenfra, fra etasjene oppover i atriet.

Kunstner og håndverkere i tett samarbeid. Fra venstre: Damian Lisiakiewicz, Lotte Konow Lund og Jostein Åmo. Lisiakiewicz og Åmo fra Ellingard Naturstein AS. Foto: Espen Grønli

Fra inngangspartiet har vi utsikt til Nasjonalgalleriet til venstre, Historisk museum til høyre og de gamle universitetsbygningene rett fram, bak gravemaskinene og arbeidsbrakkene som fremdeles dominerer landskapet på Tullinløkka. Konow Lund snakker om viktigheten av å se de ulike samfunnsbærende institusjonene i sammenheng, og om å forstå hvordan kunsten ble satt i en slik ramme allerede under planleggingen av den utvidede øvre Karl Johan-aksen på 1800-tallet. Nasjonalgalleriet ble plassert i forbindelse med Universitetet og Stortinget, i en «estetisk-politisk komposisjon der kunsten, vitenskapen og statsforfatningen forholdt seg til hverandre på en meningsfull måte», slik arkitekturprofessor Mari Hvattum uttrykker det i sin publikasjon om Nasjonalgalleriets historie fra 2016.

Konow Lund legger Oslo rådhus til som en del av denne aksen. Hun kunne inntil nylig disponere ett av kommunens atelierer i Rådhuset, og hadde dermed tilgang til husets rom på daglig basis.

– Vi brukte flere hundre år på å plassere Rådhuset, og da tomten var valgt i 1916 tok det mange år å legge bygget slik at det skulle fungere godt med fjorden, med Karl Johansgate og monumentalbyggene der. Det er gjennomført godt planlagt. Det er derfor det er et godt bygg å være i. I dag virker det utenkelig å bruke tid på å utrede hvordan vi skal forvalte offentlige steder, fordi noen skal tjene mye penger raskt. Og vi blir så påvirket av våre omgivelser, bevisst og ubevisst. Det er en erfaring jeg tar med meg fra Rådhuset. Jeg har tilbrakt mye tid i Rådhushallen, både på dagtid og etter at huset er stengt og tømt for folk, i selskap med freskene. Etter hvert blir andre ting synlig – det som er limet for motivene i freskene og det ene Munch-bildet: vevnadene, mønstret i taket og i gulvet, tapetene, lampene, møblene, gardinene, detaljene i håndverket. Rådhuset er en bred fortelling om oss selv, om en drøm om et fellesskap, om solidaritet og primærnæringer, om å løfte mennesker ut av fattigdom. I praksis kommer dette til syne i helheten, og spesielt i håndverket.

– Hvordan har denne erfaringen påvirket arbeidet her?
– Jeg så festsalen bli ryddet og satt stoler og bord på, ryddet og satt stoler og bord på, i en gjentakende syklus, i anledning feiringer og ulike arrangementer. Det gjorde at gulvet ble noe annet, nesten som et konseptuelt verk i seg selv. Da jeg fikk ideen om å bruke gulvet i Domus Juridica kunne jeg knytte verket til det jeg hadde opplevd i Rådhuset, i form av et mønster som skiftevis blir synlig og usynlig. For meg ble det en referanse til det juridiske systemet. For at systemet skal fungere må det være en grunnstruktur i det som ligger fast, og som i prinsippet er lik for alle. Så må systemet utfordres utenfra. Diskusjonen om rett og galt må være innenfor den faste strukturen, men systemet må likevel være bevegelig i forhold til hendelser og endringer i verden utenfor.

– Hvordan ser du for deg at denne diskusjonen vil komme til syne, konkret i verket?
– Området det er plassert i er et fellesområde som vil bli brukt både til kantine og arrangementer, og i studiesituasjoner, kollokviegrupper og så videre. I likhet med festsalen i Rådhuset vil gulvet vekselvis bli tildekket og ryddet for stoler og bord. Brukerne, studentene og ansatte, vil være plassert ulikt i forhold til posisjoner og roller illustrert av tegningen alt etter hvordan de beveger seg over den og i den, og dermed befinne seg på ulike sider av rettssystemet. Forholdet mellom tegningen i atriet og de tre setene plassert på utsiden viser til kontakten og transparensen mellom det som skjer i rettssystemet, og samfunnet utenfor. Vi må ha en forståelse av at vi potensielt kan skifte roller innenfor systemet, at det har muligheter for mobilitet mellom de ulike delene. Det er en sikkerhet i dette. Det er noe vakkert i at systemet har en elastisitet, noe som er nødvendig i et samfunn som er i forandring.

Sett ovenfra ser man tydelige mønstre. I dette verket henviser Lotte Konow Lund til en offentlig utsmykkingstradisjon med rikt ornamenterte steingulv, blant annet inspirert av sitt atelieropphold i Oslo rådhus. Foto: Espen Grønli
De som befinner seg – bokstavelig talt – i Konow Lunds kunstverk, vil stå på ulike sider i en rettsal og i rettssystemet. I gangpassasjen utenfor er det også nedfelt tre granittformer som illustrerer tilhørerbenker. Foto: Werner Zellien

– Enkelte opplever kanskje rettssystemet som et rigid, og ikke alltid rettferdig, system?
– Det fungerer ikke alltid etter intensjonen, det innrømmer til og med professorer i juss. Er du mørk i huden har du større sjanse for å bli stoppet av politiet i løpet av et liv. Det har jeg som hvit og blond aldri opplevd. Man bruker skjønn, og veier argumenter opp mot hverandre. Prinsippet er likevel viktig – retten kan ikke og skal ikke ta personlige hensyn, alle i samfunnet skal bli ivaretatt på like premisser. Det er dette som er demokrati.

– Du har tidligere laget mange utsmykkinger og kunstverk i offentlig rom. Hvilke erfaringer har du gjort med tanke på å jobbe på denne måten, som kunstner?
– All utsmykking og kunst i offentlig rom er et mattestykke. Det du bidrar med må kunne brukes på en interessant måte. Kunst i offentlig rom skal både ta hensyn og være kompromissløs, den skal fortelle noe om stedet, og samtidig fungere estetisk på egne premisser. Å arbeide som kunstner i slike sammenhenger handler om å komme frem til noe som er poengtert til stedet, som kan gjøre folk oppmerksomme og oppfordre til en samtale. Det skal få folk til å stille spørsmål, eller hvile i noe. Det bør helst ikke bli en belastning for stedet og de som må være der på daglig basis.

– Hvordan virker dette mattestykket inn på kunsten du lager på atelieret; det som er bare deg?
– Jo eldre jeg blir, jo mindre oppleves det som problematisk å lytte til andre og deres tanker og behov. Jeg er ikke redd for at det som er mitt skal kompromitteres. Det er meg i alle prosjektene jeg gjør, men man tenker på ulike måter i ulike sammenhenger. Jeg er opptatt av formidling. Jeg driver seminarprogrammet Agenda Kunst og Håndverk på Kunstnerne Hus, jeg intervjuer andre kunstnere, jeg tar offentlige oppdrag som kunstner og jeg lager min egen kunst akkurat som jeg vil – alt dette henger sammen. Jeg vil være med på å gi tilgang til kunst, til kunnskap og opplevelser og innsikt. Jeg tror ikke det er farlig for kunsten at vi snakker sammen og diskuterer den ­– det er tvert imot slik vi kan sørge for at den får en aktiv samfunnsrolle. Erfaringen er at jo mer du går inn i noe, jo mer åpner det seg opp – og jo mer interessant blir det. Det har kunsten og retten til felles, sier Konow Lund.

Les mer om alle kunstprosjektene ved Domus Juridica her

BIO

Lotte Konow Lund

Lotte Konow Lund (f. 1967, Oslo) bor og jobber i Oslo. Hun er utdannet fra Statens Kunstakademi og Chelsea Academy of Fine Arts, og er professor på Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling Kunst og håndverk. Konow Lunds kunstnerskap vever sammen det samfunnskritiske og det personlig utleverende og har gjennom tegning, skulptur og video markert seg i norsk kunst med en tydelig kunstpolitisk stemme.

Del denne artikkelen