De usynlige

Liv Bugge er i ferd med å ferdigstille sitt kunstprosjekt til Ullersmo fengsel og Eidsberg fengsel. - Jeg har egentlig alltid tenkt på fengselsopphold som et forsvinningsnummer, sier hun.

Kunstprosjektet til Ullersmo fengsel og Eidsberg fengsel har tittelen To accept theirs, to make it mine, to wish it for myself, og deler av det er gjennomført som en workshop for en liten gruppe innsatte. - I fengselet snakkes det 60 ulike språk. Det var vanskelig å finne et verbalt møtepunkt – og jeg så etter andre uttrykksformer, sier Liv Bugge. Fotograf: Liv Bugge

Av Annicken Vargel Foto Liv Bugge

– Straffen er frihetsberøvelse, men man forsvinner også fra samfunnet, sier Liv Bugge.

Kunstprosjektet hennes til Eidsberg og Ullersmo fengsel leter blant annet opp spor etter de som en gang satt eller sitter på cellene, går i korridorene, slår frustrert inn i veggene.

– Jeg ble invitert inn i konkurransen om oppdraget i fjor sommer, på bakgrunn av et stipendiatprosjekt jeg gjør på Kunsthøgskolen i Oslo. I 2015 gjennomførte jeg en workshop med fem innsatte og to ansatte i Oslo Fengsel. I fengselet snakkes det 60 ulike språk. Det var vanskelig å finne et verbalt møtepunkt – og jeg så etter andre uttrykksformer. Jeg hadde en ide om å spore en slags kollektiv historikk, at vi sammen sporet folk som hadde vært der før. Det kan være både aggresjonsuttrykk, slitasje – hvor man for eksempel har sittet på en spesiell måte i lang tid, stidannelse, eller den klassiske rissingen i veggen for å telle dager.

Forskningsarbeidet hennes på Kunsthøgskolen kretser rundt begrepet strukturell magi, og ideen til Oslo kretsfengsel sprang ut fra tanken på fengselet som et sted der samfunnsstrukturene utfører et forsvinningsnummer.

– Jeg er opptatt av det paranormale, det som er bortenfor det vi oppfatter som det normale, strukturer som også virker i kroppene våre. For meg handler tegnsamlingen fra fengselet blant annet om retten til språk og stemme, sier Bugge.

– Vi ser på hvordan kroppene har skrevet seg inn i overflatene på fengselskroppen.

Tegnene og avtrykkene blir støpt i bronse, og monteres tilbake samme sted. Om avtrykket er fra celler eller andre rom som innsatte ikke kan forlate, plasseres avstøpningene i nybygg, korridorer, felles rom eller ute i bakken.

– Jeg har ikke jobbet med eller i fengsel før, men jeg har vært interessert i aggresjon – og hvordan samfunnet møter aggresjon. Jeg opplever at det er en demonisert følelse. Men sånn jeg ser det kan aggresjon også vendes til noe positivt, for eksempel til engasjement. Aggresjon er kraft til endring. Merkene vi sporer er uønskede avtrykk, en blindsone, og de blir fjernet kontinuerlig. Fengselet er jo en klassisk maktstruktur, og maktfordelingen i fengslet opprettholdes også gjennom språkbruken; ta et eksempel som at de innsatte omtales ved fornavn, de ansatte ved etternavn. Å slå i en vegg er som en knapp de innsatte trykker på, og Statsbygg rykker inn og reparerer.

Arbeidet til Liv Bugge er blant annet inspirert av filmen Le Chant de l’amour av Jean Genet.

– Det er en stum film fra et fransk fengsel hvor det er to fanger som har celler vegg i vegg med hverandre. Det er et lite hull i denne veggen, hvor den ene blåser røyk gjennom til den andre, og det er noe av det mer erotiske jeg har sett på film. Det blir så tydelig at alle ressursene som er brukt for å holde deres liv i sjakk –  den tykke muren mellom dem, fangevokterens pistol – ikke hindrer dem i å kommunisere. Filmen er som sagt erotisk – det er ikke mitt prosjekt i særlig grad selv om mitt prosjekt også handler om språkliggjøring gjennom berøring.  Men jeg er opptatt av den erotiske dimensjonens politiske kraft, samtidig er jeg også opptatt av hvordan selve bygningsmaterialet kan snu seg, transformere seg. At materialet ikke er passivt, men aktivt, sier hun.

Det meste av kunst, og gjenstander som henger på veggene i fengslene Liv Bugge har besøkt, er blitt revet ned og ødelagt, med unntak av ting som er laget av de innsatte.

– Ved å involvere de innsatte har jeg et håp om at det vi lager skal få være i fred, og at de opplever eierskap til verket. En utfordring er at fengselet på Eidsberg er så og si nytt, og her har vi valgt å ta med noe historikk fra Oslo Fengsel.

På Ullersmo har hun samarbeidet med en gruppe på fem innsatte, som ble valgt ut av fritidslederne.

– Det har fungert veldig bra. Både det at vi er sammen om å gjøre noe, og at det er sosialt – og så har jeg inntrykk av at synes det er interessant. Når vi arbeider får jeg også høre historier som til slutt blir en del av prosjektet. De forteller mange historier om hvordan det er å sitte i fengsel, hva man gjør i et fengsel og hva man ikke gjør. Hva man tenker på.

En annen del av kunstprosjekt til Bugge er en varmevegg som skal stå i hver av de to luftegårdene på Eidsberg og Ullersmo. Veggen skal ha samme varme som overflaten til hud, 34 grader.

– Varmeveggen skal være en del av bygningen, og to-tre personer kan stå inntil den samtidig. Det gjør at de kan oppleve varme sammen uten å nødvendigvis omfavne hverandre. Ideen kommer ut fra tanken om at arkitekturen kan gi en berøring tilbake, og at fengselet er som en forlengelse av den kollektive kroppen. Du står der og kjenner den samme temperaturen som fra et annet menneske. Noe behagelig. Det er ikke så mange ting i et fengsel som er behagelig – bortsett fra kanskje en varm dusj. Veggen er også en påminnelse om at fengsel ikke er noe som finnes naturlig i verden, det er noe vi har funnet på, at det er mennesker som har laget det.

De innsatte som skal til Eidsberg kommer fra Avdeling A ved Oslo fengsel som skal legges ned. Ut hvor ingen kan se dem.

– Det er ytterligere et forsvinningsnummer å flytte de innsatte fra sentrum og ut på landet. Du vet, det er jo folk i dag som står på Grønland og roper over murene og snakker sammen på den måten. Midt i byen. Et fengsel ute på bygda både synes og høres av færre, det usynliggjøres i større grad i og av samfunnet.

 

Les mer på prosjektsiden for Ullersmo fengsel og Eidsberg fengsel.

Del denne artikkelen