Det er travle tider for tekstilkunstneren Damien Ajavon. Da jeg møter dem midt i mai, er de aktuell med to separatutstillinger i Norge: Resilient Threads på Trøndelag senter for samtidskunst og Sérénade Enchantée: Mélodie du Refuge ved Kunsthall Oslo. De er også årets mottaker av Skien kommunes kunstnerstipend med opphold i Ibsen-familiens bolig i Snipetorp, men da vi snakker sammen er de kommet til hovedstaden for en kunstnersamtale og en workshop.

– Det spennende for meg er at jeg, med arbeidet til regjeringskvartalet, for første gang presenterer et verk som ikke nødvendigvis handler om meg eller min identitet, sier de. – Jeg er mest interessert i å lage noe som forholder seg til mennesker, og vil lage et kunstverk som både er vakkert, inviterer til refleksjon og engasjerer folk på en subtil måte.

Ideen, forteller de, er å lage et nytt kart over Oslo. Dette skal, uten å være en én-til-én gjengivelse, likevel gi betrakteren fornemmelsen av stedet.

– I det siste har jeg skrevet ut kart over Oslo fra ulike tider på transparent papir, og lagt dem oppå hverandre for å forsøke å lage noe komplekst og abstrakt, en personlig geografi. Det har blitt en veldig intuitiv prosess, nesten som å tegne med fragmenter av byen. Jeg planlegger å digitalisere disse kollasjene så fort jeg finner den perfekte komposisjonen.

Kartene som ligger til grunn for veven er fra de siste hundre årene, og blant annet funnet i Byarkivet og på Oslo Museum. Ajavon sier det skal være mulig for betrakteren å kjenne seg igjen, men de ønsker også å inkludere noen små hemmeligheter – små detaljer eller landemerker i Oslo som ofte overses.

– Jeg ønsker å sette fokus på noen av byens skjulte skatter, uten å avsløre for mye om dem, sier de. – Jeg vil at arbeidet ikke bare blir noe å se på, men noe som forsiktig interagerer med betrakterens orienteringsevne og minne. Det er et arbeid hvor offentlige og personlige fortellinger møtes, noe jeg synes passer inn i det symboltunge og sentrale regjeringskvartalet.

Arbeidet skal veves på en digital jacquardvev, en teknikk som stammer fra 1700-tallet og gjør det mulig å lage store, komplekse og detaljerte mønstre i renningen. Ajavon skal utføre arbeidet på TextielMuseum i Tilburg, og sier de er takknemlig for å få muligheten til å jobbe på et så prestisjefylt sted.

– Jeg har visst om TextielMuseum siden jeg studerte i Nederland for nesten ti år siden. Å få muligheten til å lage et verk der er en ære, ettersom du må bli valgt ut av museet, og miljøet er fantastisk. De har mange eksperter som støtter og hjelper deg gjennom prosessen.

Ajavon ønsker å utfordre tekstilenes egenskaper og få dem til å forandre seg ut ifra tiden på døgnet og temperaturendringene i rommet.

– Det vil bli et interaktivt kart, men på en veldig analog måte, sier de, og forklarer at det i dag finnes garn som kan lyse i mørket eller skifte farge når det blir varmt.

– Jeg utforsker materialer jeg aldri har jobbet med før, men noen av dem har jeg drømt om å teste ut lenge. Det er blitt en ny form for materialundersøkelse for meg, der jeg lærer underveis i prosessen og eksperimenterer med struktur, tekstur og hvordan verket fysisk kan samhandle med omgivelsene.

Det er viktig for Ajavon at arbeidet ikke framstår formelt eller distansert. Derfor fokuserer de på materialer og teksturer som de selv opplever skaper en følelse av samspill.

– Det er ikke «interaktivt» på en digital måte, men inviterer, gjennom sine fysiske kvaliteter, til en emosjonell eller fantasifull utveksling jeg synes det er viktig å få inn i slike myndighetsrom som ofte anses som kalde eller upersonlige.

Fargeskalaen kommer til å bestå av varme farger.

– Som vanlig, sier Ajavon og smiler. – Rosatoner, oransje og brun.

Samtidig vil de også forsøke å gjøre om på fargeskjemaet som de fleste kart forholder seg til, der vannet er blått og gresset grønt. I følge Ajavon er planen å dekonstruere noen av disse tradisjonelle ideene.

– Vi skal ta med oss litt queer mapping-tankegang inn i dette.

Ajavon forklarer at det i det skeive miljøet er tradisjoner for å lage kart for å finne fram til likesinnede og steder der skeive er velkomne, det seg være barer, restauranter, sjekkesteder eller butikker. «Queering the Map» er et eksempel de trekker fram – et kart laget av det skeive miljøet som stedfester skeive øyeblikk, minner og historier, både i fysiske rom og online.

– Samtidig handler ikke prosjektet mitt til regjeringskvartalet om det skeive, skeive, skeive. Men jeg kommer til å ta inspirasjon fra min verden for å lage et kart som alle kan nyte.

Utgår alltid fra materialet

Arbeidet skal først installeres i begynnelsen av neste år, og Ajavon utforsker fortsatt muligheter. De vet for eksempel ikke enda om kartet skal henges direkte på veggen, eller om det skal fungere som et modulsystem med rammer. Men, som de andre arbeidene deres, utgår verket fra materialet det består av.

– Jeg prøver alltid å holde meg til fundamentet mitt, som er håndverk. Jeg etterstreber å føle en tilknytning til materialene jeg jobber med, og bruker derfor mye tid på å prøve meg fram. Det er viktig for meg å ikke bare skape visuelle markører, men noe som har et følbart nærvær i rommet. Jeg vil skape noe som folk kan leve side om side med, noe som blir en del av deres hverdagslige omgivelser. Jeg er ydmyk over muligheten og håper at arbeidet bærer med seg en stille invitasjon til å ta en pause, ense og kjenne tilknytning.

Etter at kartene er vevd, skal Ajavon brodere på materialet med hjelp fra kunstneren Forough Absalan.

– Forough Absalan bidrar på en veldig hands-on og kreativ måte med brodering og dekorering av tekstilene. Hennes håndverk og sensitivitet gir arbeidet en dybde. Det er en samarbeidsprosess basert på tillit og gjensidig respekt, der vi diskuterer det overordnede konseptet og visuelle språket sammen. Deretter arbeider hun selvstendig med sine egne tolkninger og teknikker for å få fram detaljer i tekstilene.

Til utstillingen på Kunsthall Oslo har Ajavon bygget opp en hage med draperte stoffer og digitalt vevde blomster i farger som lilla og rosa, som både framstår skjøre og sterke på samme tid. Blomstene har koblinger til skeive historier, der blant annet fiolen er knyttet til lesbisk kjærlighet, rosen står for lidenskap og omsorg, og lavendelen representerer motstand.

Utenfor kunsthallen henger fotografier av Ajavon, kledd som tre skikkelser: Dronningen, Den sterke kvinnen og Feen. Skikkelsene skal opptre som voktere og veiledere, og inne i utstillingsrommet opptrer de igjen, denne gangen i et jacquardvevd, vegghengt arbeid.

– Jeg vil etterlate et håndfast spor etter disse karakterene, fordi jeg synes det er viktig for dem å ha et liv utenfor fantasien min. At de tar plass i flere rom, og er såpass store, beviser at de eier sitt eget land, sier Ajavon og understreker at de vil bemyndige karakterene, gjøre dem synlige og minne publikum på at de finnes.

Andre kropper

– Det er også et forsøk på å dekonstruere det koloniserte blikket. Alle keisere eller konger fikk satt opp portretter av seg selv i landene de erobret. Jeg ønsker å reprodusere dette med andre synligheter og andre kropper – lage nye historier med hvem jeg er og hva jeg relaterer meg til.

De sier at de også elsker å kle seg ut, og at det er gøy for dem å bruke seg selv i ulike kontekster hvor de utforsker sin egen identitet. De underholder seg selv med å se hvordan de kan shape shifte og blant annet gå fra superfeminin til maskulin.

Samtidig handler det også om representasjon, både for nåtiden og for framtiden.

– Gjennom å plassere meg selv foran kameraet prøver jeg å gjøre opp for den manglende synligheten av min foreldregenerasjon og familien min, sånn at de som kommer etter meg skal se seg selv representert.

Kunsthallen skriver at treenigheten sammen sørger for at tilfluktsstedet forblir et rom for fred, magi og styrke. For Ajavon er det viktig å skape avslappende, beroligende rom, der betrakteren kan reflektere og føle seg velkommen, ettersom verden er stressende.

– For meg er det viktig å få folk til å samles. På åpningene mine skal du ha et sted å sette deg og slappe av, det er sånn jeg vil dele arbeidet mitt. Jeg vil at folk skal få en opplevelse, i tillegg til å se vakre tekstiler.

Vekslingen mellom tekstil og fotografi er tilbakevendende i kunstnerskapet. Blant annet ble Ajavon utnevnt til årets debutant under Høstutstillingen 2023 for arbeidet PROTECTION OF RELICS (Black Craft Matter) (2023), et jacquardvevd fotografi der kunstneren iscenesatte seg selv i et norsk, snøkledd landskap, arbeidende på en selvbygd Manjak-vevstol, tradisjonelt brukt i Vest-Afrika. Kunstneren selv var ikledd en 1900-talls vinterbunad for kvinner, og ønsket at arbeidet skulle utfordre folks oppfatning av håndverk og identitet. Selve veven var utført i svart-hvitt, noe som også blir et tema under samtalen vår.

– Svart-hvitt antyder som regel at bilder er eldre, eller arkivmateriale. I tilfeller der jeg ønsker bare å fokusere på historien, bruker jeg svart-hvitt og mer subtile teksturer, sånn at betrakteren kan fokusere på fotografiet, men fortsatt oppfatte tekstilene.

En komplett sensorisk opplevelse

– Prosessen for meg som tekstilkunstner starter i det taktile, sier Ajavon.

De får mye glede og følelser av teksturer og ulike typer garn, og for dem handler store deler av arbeidet om å kjenne materialet mot huden, høre lyden ved berøring.

– Hvis du tar på sisal eller hemp, er det tørt. Kasjmir er utrolig mykt, og har en helt egen lyd når du berører det. Jeg kunne snakket om dette i evigheter. Det er en komplett sensorisk opplevelse, og det er fascinerende hvordan tekstiler kan få så mange av sansene dine til å virke sammen.

Dette ønsker de også at publikum skal få oppleve. For å komme inn i utstillingen på Kunsthall Oslo, må jeg gjennom en slags gardin av tykke tråder, vel inne må jeg skyve stoff til side for å entre hagens indre. Ajavon sier at de ser på utstillingsrommet som et hjemlig rom hvor de inviterer andre til å tilbringe et øyeblikk i deres fantasiverden.

– Jeg synes det er viktig å dele en bit av prosessen, sier de. – Gi publikum muligheten til å berøre tekstilene, lukte på tekstilene, høre på tekstilene. Det er viktig for meg å gjøre materialene tilgjengelige for folk. Jeg vil de skal få komme helt nære.

Både på Kunsthall Oslo og i utstillingen på Hannah Ryggen-triennalen i Trondheim viser Ajavon arbeider som skaper rom i rom. Da jeg spør om de kan fortelle litt mer om det å skape omsluttende opplevelser, sier de at det kommer fra hvordan de er oppdratt.

– Det er en familieverdi. Mitt hjem er ditt hjem. Det er noe jeg har tatt med meg. Det er en stor del av kulturen å samle venner og familie. Sharing is caring. Jeg vet det høres korny ut, men det er sånn jeg er oppdratt.