De 27 emaljerte stålplatene som utgjør den belgiske kunstneren Kasper Bosmans’ (f.1990) emaljerte veggarbeid på Norges Handelshøyskole i Bergen (NHH) er endelig ferdig montert etter måneder med forsinkelser forårsaket av pandemien. Teamet med spesialister fra emaljefirmaet Emaillerie Belge i Brussel, skulle opprinnelig ha installert verket i januar 2020.

Kunstverket English Ribbon fremstiller kremfargede prikker mot en dyp blå bunn i et grafisk, nesten dekorativt utrykk. Et svart bånd med broderte røde sting langs kantene deler bildet horisontalt. Langs toppen og bunnen løper røde og blå rektangler, som et forenklet rutenett. Verket måler omtrent syv meter i bredden og fire meter i høyden og dekker en endevegg i en travel korridor i skolens senmodernistiske bygningskompleks fra 1963.  

Jeg er nysgjerrig på hvor du fikk ideen til English Ribbon fra. Jeg er blitt fortalt at du dro på en studiereise til Bergen? 

– Jeg besøkte Bergen i 2019, og da så jeg noen alterfrontaler, også kalt antemensaler, datert til mellom 1100 og 1350 i samlingen til Universitetsmuseet i Bergen, som gjorde voldsomt inntrykk på meg. I Belgia blir malte alterfrontaler fremstilt som en flamsk tradisjon, og de er gjenstand for politisering fordi den nåværende regjeringen har som mål å etablere en offisiell kulturkanon. Å oppdage alterfrontaler som er to–tre hundre år eldre enn alterfrontalene i belgiske museer, fikk meg til å innse at opphavet til denne kunstarten er mer sammensatt enn ofte antatt.  

– Jeg fikk også vite at det var mye handel mellom England og Vestlandet i tiden før Hansaforbundet, noe som påvirket ikonografien i norsk kunst. Det virker sannsynlig at alterfrontalene på Universitetsmuseet i Bergen, som er produsert av lokale verksteder, etterligner motiver fra broderte tekstiler importert fra England som ble brukt som alterdekorasjoner i samme periode. Slike broderte alterkleder var veldig verdifulle og kalles antependia. De er vakkert brodert med edelstener og edle metaller, og i dag finnes det kun noen få eksemplarer bevart i museer. Det var prester som valgte motivene på alterkledene. At det var kvinner som designet mønstrene og broderte, blir sjelden nevnt. English Ribbon er dermed en slags medley, en fortolkning av dekorative detaljer fra alterfrontalene i samlingen i Bergen som etterligner tekstiler, realisert som en bildevegg i emalje på NHH.

Det virker som du har tenkt en del på hvordan kunst henger sammen med handel. Da tenker jeg på hvordan handel har ført til utvikling og utveksling av ikke bare ikonografi, men også teknikker og materialer.

– Ferskvannsperler fra Skottland er brukt i belgisk middelalderkunst, og i Vatikanmuseet finnes det krusifikser fra hele verden. Jeg synes det er spennende å se på slike utvekslinger, ikke som om jeg var middelalderforsker, men med tanke på hva de kan bety i dag. 

– Jeg liker arkitekturkritikeren Aaron Betskys idé om det dekorative som «queer space». Under modernismen, som jo er den perioden bygningen til NHH tilhører, var innredningen av hjemmet gjerne en oppgave som tilfalt kvinnen. Hun fikk utrykke seg dekorativt, men innenfor veggene til et bygg tegnet av en mannlig arkitekt. Fordi interiørdesign og andre dekorative kunstformer ble sett på som pynt, ble det dekorative et sted hvor også skeive kunne utrykke seg uten frykt. Det dekorative fungerte på samme måte som «skapet», kan man si. Slik speiler de estetiske hierarkiene i kunsten hierarkiene i samfunnet både før og nå.

– Selv trives jeg med å lage verk som beveger seg mot det dekorative og viser til undervurderte ikonografier og teknikker. Da blir kunstverket tilgjengelig og noe vakkert du ser på vei til forelesning, samtidig som det er ladet med historiske og skeive konnotasjoner.

Kasper Bosmans

Når vi snakker om det dekorative: De tre kremfargede prikkene som gjentas på bildet, viser de til noe spesifikt? Det finnes lignende merker, stjerner, mot en dyp blå bunn i tekstilverk av Frida Hansen (1855–1931). Og under en performance du gjorde sammen med Marthe Ramm Fortun på Stavanger Kunstmuseum i 2015, kunne verk av Hansen sees i bakgrunnen.

– Mønsteret er hentet fra en drakt i et alterfrontal som jeg tolket som en fremstilling av perler. Men jeg er enig med deg, mot den dype blåfargen kan mønsteret leses som en stjernehimmel, ikke helt ulikt noen av de mest kjente billedvevene til Frida Hansen, som Semper Vadentes (1905) og Melkeveien (1898), begge verk som viser rekker med kjolekledde kvinnefigurer omgitt av blå nattehimmel og stjerner. Det finnes et verk av Hansen i kunstsamlingen til NHH, og skolen har også flere verk av Gerhard Munthe (1849–1929). Jeg synes både Hansen og Munthe er inspirerende i den originale måten de gjenfortolker middelalderikonografi på. 

– Blåfargen som brukes i English Ribbon, er laget på bestilling til akkurat dette verket. Den vil være tilgjengelig i Emaillerie Belges fargearkiv, som inkluderer farger laget til alt fra Coca-Cola-reklamer til gateskilt. Slik er verket også et lite bidrag til emaljetradisjonen, noe jeg setter pris på.

Du har jobbet med emaljerte stålplater før. Hva er det ved dette materialet som appellerer til deg?

– Samarbeidet med dyktige håndverkere fører til mange nyttige forslag til justeringer underveis. Når jeg ser på fargeprøver, kan jeg be om at fargen blir gjort dypere eller mindre støvete, og Emaillerie Belge, firmaet jeg jobber med, er alltid innstilt på at resultatet skal bli best mulig.

– Emalje er veldig grafisk, men den har også en skjermlignende kvalitet. Som materiale og teknikk representerer den en slags tidsloop. Emalje er blitt brukt til smykker siden middelalderen, for så å bli et viktig materiale for skilt og reklame i første halvdel av 1900-tallet. 

Det slår meg at en kunstner som jobber med ikonografi, kan risikere å bli en slags kunsthistoriker eller arkivar. Hvordan holder du på lekenheten i kunsten din?

– Jeg trives med å nerde og gjøre research. Det er noe jeg trenger å gjøre for å føle meg trygg på de delene av prosessen som er intuitive. Jeg tror intuisjon er noe man må gjøre seg fortjent til. Å benytte seg av ikonografi er risikofylt. Symboler kan såre og blir noen ganger appropriert av hatefulle organisasjoner. Det viktigste for meg er å lage verk som har en kulturell kontekst, som kan, men ikke må, tolkes. Jeg liker det mystiske, det konseptuelle fordøyelsesbesværet som kan oppstå når stilhistoriske referanser blandes. Jeg forventer ikke at noen skal kunne analysere alt og ta hver eneste referanse.

Er tilnærmingen din annerledes når du jobber med et kunstverk til et offentlig sted sammenlignet med når du lager et verk som skal stilles ut?

– Kunsten er alltid offentlig, i at den lages for å bli sett, så jeg opplever ikke at det er så forskjellig. De ulike kravene som hører til hvert prosjekt, knyttet til arkitekturen  og typen institusjon, holder meg kreativ. Enkelte vil sikkert se slike krav som begrensende, men jeg foretrekker å jobbe med noen rammebetingelser. Hvis jeg ikke hadde trengt å tenke på hva slags ikonografi som passer til NHH, ville jeg kanskje heller aldri fått vite hvordan alterkleder laget av kvinner har påvirket alterfrontaltradisjonen. Det er noe jeg kan komme til å utforske videre i fremtidige verk.