Synliggjør en annen historie

Forskere har i flere hundre år kjent til at antikke marmorskulpturer var malt i kraftige farger, mens vi som publikum er vant til å se dem som hvite. Fotograf Espen Gleditschs fotoserie i Medisin- og helsefagbygget på UiT tematiserer hva denne hvitheten kan bety.

Espen Gleditschs Aphrodite of Knidos er en del av fotoserien Faded Remains. Foto: Thor Brødreskift

Tekst Mona Gjessing 

Kunsten i Medisin- og helsefagbygget minner byggets brukere på at fagene medisin og helse henger uløselig sammen med tiden og stedets definisjon av hva et menneske og en menneskekropp er. I den forstand passer Espen Gleditschs tre fotografier Illoneus, Aphrodite of Knidos og Narcissus som hånd i hanske til målet for kunstprosjektet i bygget: Mennesket i sentrum.

– Det er noe helt eget med materialet marmor som gjør at det fremstår veldig kroppslig og mykt. At mine fotografier av skulpturer settes inn i en kontekst der faget er anatomi ser jeg på som helt naturlig, sier Espen Gleditsch.

Kunstner Espen Gleditsch. Foto: Einar Aslaksen

– En annen ting er jo at den klassiske kunsten, herunder de antikke marmorskulpturene, har formet vårt syn på kropp og kroppsidealer. Dette er imidlertid ikke en problematikk som jeg har jobbet bevisst med, men utsnittene i bildene viser fragmenterte kropper og gir hint om forgjengelighet.

Espen Gleditsch har ved flere anledninger arbeidet med fotografi gjennom prosjekter hvor han undersøker mekanismene bak historieskriving. Spesielt er han opptatt av utilsiktede meningsforskyvninger. Det gjelder også fotoserien Faded Remains, som viser utsnitt av marmorskulpturer i svart-hvitt sett bak kulørte glass. I en tekst som fulgte serien i en utstilling i galleriet Golsa i Oslo tidligere i år, sto det: «Skulptur i hvit marmor har kommet til å bety noe mer enn bare klassisk antikk. Det har også blitt en viktig del av en vestlig identitet».

– I vår del av verden har det opp gjennom historien vært en tendens til å betrakte hvithet som noe estetisk høyverdig, som noe ordnet og strukturert, på bekostning av fargen. Både i mitt forrige prosjekt knyttet til modernistisk arkitektur, Polymorphous Magical Substance, og i Faded Remains er det nedfelt en dobbel kritikk. De rommer en kritikk av vestlig behandling av fargen og av de historiske mekanismene og forutsetningene som har muliggjort denne behandlingen. I førstnevnte prosjekt rettes søkelyset mot den fotografiske dokumentasjonen av en sentral boligutstilling i Stuttgart på 1920-tallet, der fargen gikk tapt på veien. Svart-hvitt-fotografiene av den flerfargete modernistiske arkitekturen skulle få en så stor betydning for hvordan denne arkitekturen ble oppfattet at det allerede på 1930-tallet var gjengs å betrakte hvite fasader som et av den moderne arkitekturens ypperste kjennetegn. Oppfatningen av at den modernistiske arkitekturen var hvit beror altså på en misforståelse, og er knyttet til samspillet mellom fotografi, massemedia og spredning av bilder i det 20. århundre. Dette samspillet, og også det at fotografiet kan bidra til utilsiktede meningsforskyvninger, interesserer meg vel så mye som den modernistiske arkitekturen som sådan, sier Gleditsch.

Kunstneren midt blant sine egne verker under utstillingen Milkshake#3 på galleri Golsa i Oslo tidligere i år. Utstillingen sto fra 2 til 23. mars 2018. Foto: Einar Aslaksen

I Faded Remains tar kunstneren videre opp dyrkingen av det hvite knyttet til en fascistisk, rasehygienisk tenkning. Dette gjøres ved at han blant de 16 fotografiene av marmorskulpturer også har inkludert fotografier av marmorskulpturer produsert på 1940-tallet på bestilling fra Mussolini og fascistpartiet Partito Nazionale Fascista. Fascistene ønsket å knytte historiske bånd til Romerrikets storhetstid, og deres interesse for ruiner lot seg forene både med de antikke, fragmenterte og ny-konstruerte marmorskulpturene.

– Fargene ser kanskje ut som om de er printet direkte på fotografiene, men de ligger på selve rammeglasset – ved en spesialfremstilt, gjennomsiktig folie som er klebet til selve glasset. De er noe betrakteren ser svart-hvitt-fotografiene gjennom. Alle fargene jeg bruker baserer seg på den fargepaletten forskere har kommet frem til at ble brukt på antikke skulpturer.  Forskningsmiljøer innen farge og klassisk skulptur i Tyskland og Danmark har, blant annet, brukt avanserte fotografiske teknikker og kjemiske analyser for å finne spor etter farge, og de har undersøkt hvordan tidligere bemalte deler av skulpturer har blitt nedbrutt i ulikt tempo for å anslå hvilke pigmenter som har blitt anvendt. Sett med vår tids øyne kan det være fristende å omtale den antikke fargebruken som glorete, men det er viktig å huske på at skulpturene ble vist i helt andre omgivelser enn det som er tilfellet i dag. Mens skulpturene i dag står isolerte, tilhørte de i sin samtid gjerne større grupper av skulpturer plassert i dunkle rom uten elektrisk belysning, forteller Gleditsch.

Espen Gleditschs fotografi Illoneus går som hånd i hanske til målet for kunstprosjektet i bygget: Mennesket i sentrum. Foto: Thor Brødreskift

Gleditsch jobber til vanlig med analogt storformatkamera. Det viste seg imidlertid vanskelig å bruke da han skulle fotografere antikke skulpturer i Glyptoteket i München og Vatikanmuseet i Roma. Forbudet mot å bruke fotostativ i nevnte samlinger ledet til innkjøp av et digitalkamera. Selv om Gleditsch til vanlig fotograferer med analog film, påpeker han at den digitale fremstillingsprosessen ikke er helt ulik det han ellers gjør.

– Etter å ha fremkalt filmene tatt med analogt kamera skanner jeg alltid disse og etterbehandler motivene digitalt. Jeg printer også selv digitalt. For meg er det alltid kun første del av prosessen som er analog. Dette gir meg uttrykket og følelsen fra film kombinert med mulighetsrommet som den digitale etterbehandlingen tilbyr, forklarer Gleditsch.

Gleditsch forteller at han kommer til å fortsette sine undersøkelser av hvordan historieskrivingens mekanismer, formidling og subjektiv erfaring preger vårt blikk på fortiden, og prosjektet knyttet til behandlingen av farge i vestlig kultur er på ingen måte avsluttet. Sommermånedene i 2018 har Gleditsch imidlertid brukt til å vandre rundt med et kamera i naturreservatet Fjugstadskogen mellom Åsgårdstrand og Borre i Vestfold.

– For tiden jobber jeg med mitt bidrag til en gruppeutstilling som skal vises i Haugar Vestfold Kunstmuseum. Utstillingen kretser om Edvard Munchs tilstedeværelse i Åsgårdstrand. Fjugstadskogen er Skandinavias største sammenhengende askeskog, og den la grunnlaget for mange av Munchs motiver, som for eksempel Livsfrisen. Området er viktig for Munchs motivkrets knyttet til landskapet i Åsgårdstrand og, ikke minst, hans behandling av lyset. Stedet gir gjenklang av noen av de mystiske aspektene ved Munchs produksjon, sier Gleditsch.

Les mer på prosjektsiden for Medisin-og helsefagbygget MH2 ved UiT Tromsø.

 

Del denne artikkelen