Samlemani på Høgskolen i Bergen

Da avdelingene ved Høgskolen i Bergen skulle samlokaliseres i nye lokaler på Kronstad, ønsket kunstutvalget å ta godt vare på fortiden. Med det begynte et omfattende arbeid med avdelingenes kunstsamling – for å ta den med inn i det nye bygget og en ny kontekst.

Sissel Lillebostad er leder av kunstutvalget til Høgskolen i Bergen, og også ansvarlig for henging av bildene . Fotograf: Pål Hoff

Tekst Annicken Vargel Foto Pål Hoff

Høgskolen i Bergen ble etablert i 1994, og samlet da seks skoler under ett navn. Disse ble senere omorganisert i tre avdelinger; avdeling for ingeniørfag, avdeling for lærerutdanning og avdeling for helse- og sosialfag – men de lå fortsatt på ulike steder i Bergen. Da de ulike avdelingene skulle samlokaliseres i et nytt bygg på Kronstad, ble en viktig del av kunstutvalgets jobb å forvalte den kunsten som allerede eksisterte. Prosjektet skiller seg fra KOROs ordinære virksomhet og er definert som et pilotprosjekt.
– Utgangspunktet var at lærerskolen på Landås hadde en stor samling med grafiske arbeid, innkjøpt på sekstitallet, forteller Sissel Lillebostad som har ledet kunstutvalget.

Samlingen består av grafiske blad, for det meste av kunstnere fra Bergen på 70‐tallet og enkelte frittstående maleri, blant annet av Arne Ekeland. I tillegg var det ni bilder med historiske motiver fra Bergen, det ene med høy antikvarisk verdi. Grafikken var kjøpt i pedagogisk øyemed – for å brukes i utdanningen av lærere i kunstfag.
– Dette var en tid hvor det ikke var så enkelt å se grafiske verk, og kongstanken bak innkjøpet var å vise ulike teknikker i bruk, og brukt av forskjellige kunstnere, sier Lillebostad.

Samlingen på Landås besto av flere hundre arbeider, og 160 av dem ble tatt med til det nye bygget.
– I begynnelsen tenkte vi at det sikkert ikke var en stor jobb, men det viste det seg å være. Vi bestemte oss etter hvert også for å se på kunstverk som var eid av ingeniørutdanningen og helse- og sosialfag, men det var færre verk der. Fra ingeniør hentet vi et par malerier, mens helse- og sosialfag hadde et så sterkt eierskap til sin kunst at de ville beholde mye selv, noe de også fikk. Men kanskje endrer de syn etter hvert? En fusjonsprosess er vanskelig, og tar lang tid.

Fra arbeidet med grafikkveggen. Fotograf: Pål Hoff

En vegg fylt med grafikk
Høgskolen i Bergen har omkring 7500 studenter og 700 ansatte, og det nye bygget ble planlagt for å huse 4400 studenter og 500 ansatte. Kunsten er knyttet til de delene av bygget som er allment tilgjengelige; fasaden, foajeen, korridoren i underetasjen og flere rom med dobbel takhøyde, som også fungerer som samlingsrom.
– Vi ønsket også å sette av midler til å supplere samlingen, fortrinnsvis nye arbeider av kvinner som også jobber med grafikk, siden det var mest menn representert fra før. Vi kjøpte gjerne 3-4 verk av samme kunstner – slik at man har mulighet til å se litt av et kunstnerskap i sammenheng – og hang dem opp kronologisk, sier Lillebostad.

Et av stedene hvor man tydelig kan se denne sammenhengen, er den såkalte grafikkveggen i idrettsbygget, hvor 52 grafiske verk er hengt sammen.
– Dette er omtrent den eneste store veggen i hele bygget hvor det var mulig, forteller Lillebostad.
– I tillegg var det viktig å finne et litt usjenert sted, slik at lærere kan ta med en gruppe studenter hit og fortelle uten å forstyrre andre. Her hengte vi svart-hvitt grafikk fra samlingen med tydelige uttrykk, og supplerte med nye arbeider av Tom Kosmo, Gro Petersen og Suvi Nieminen.

Grafikken på denne veggen er plassert kronologisk fra 1958 til 2014, slik at man klart kan se utviklingen fra femtitallets kunstnere til hvordan dagens utøvere arbeider med tilsvarende teknikker.

Maleriene fra lærerskolen på Landås er samlet på veggen i en sosial sone for studentene. Fotograf: Pål Hoff

Engasjert bruker
Sissel Lillebostad forteller at det var utslagsgivende for arbeidet å ha en engasjert brukerrepresentant, i form av Eli Bergsvik, som ved prosjektstart var rektor ved høgskolen.
– På Landås var det et høyt bevissthetsnivå om samlingen, sier Bergsvik.
– Mye av samlingen hang i kantinen for personalet og for studentene. Det var en fryd å komme ned i pauserommet. Mitt utgangspunkt for prosjektet var at vi hadde en ganske fin samling – og jeg ville at den skulle komme til sin rett. Det andre momentet var at om samlingsarbeidet kom inn under KORO, så ville den bli ivaretatt på en kvalitativ og god måte, sier Bergsvik og ser seg rundt i kantinen på høgskolen.
– Jeg synes det har blitt veldig fint. Jeg har vært fornøyd hele tiden, men jeg har også spurt mange om hva de synes – og folk synes det er flott. Nå gjenstår det bare noen detaljer, skilt og lys. Og å passe på kunsten. Foran grafikkveggen skal vi nå sette opp noen studentarbeidsplasser, slik at det ikke blir naturlig å lagre ting der, sier Bergsvik.

En av de tilbakevendende utfordringene med kunst i offentlige rom, er at de som omgås den ikke nødvendigvis føler noe personlig ansvar eller forholder seg til den – og dermed kan man ende opp med at den blir dårlig ivaretatt.
– En ting jeg liker spesielt godt med grafikkveggen, er at når kunst- og håndverkslærerstudentene går dit i undervisningen, så tar de en større del av bygget i bruk, sier Bergsvik.
– I tillegg vil den bli sett av de som bare skal bruke idrettshallen, og kanskje ikke naturlig går på kunstvandring i bygget. For ikke å glemme alle som går på idrettslinjen, man skal ikke se bort ifra at de også har godt av å bli eksponert for litt kunst, sier Lillebostad.
Det neste på programmet, forteller Bergsvik, er en egen app for kunsten.
– Den skal guide til kunstvandringer i bygget, og da tror jeg det vil gå opp for folk hvor viktig kunst og estetikk har vært for høgskolen, sier Bergsvik.

Hvilke bilder som henger sammen, er nøye gjennomtenkt. Fotograf: Pål Hoff

Kulturaksen
Mange av arbeidene er blitt hengt opp i det som kalles kulturaksen, en lang gang med oransje gulv som kveiler seg fra avdeling til avdeling gjennom det 51.000 kvm store bygget. Arbeidet med kunst til samlokaliseringen, inkluderte også nye kunstprosjekt og tre av kunstnerne valgte å jobbe rett på veggen.
– Nirmal Singh Dunsi har laget et veggbasert maleri i en seksti meter lang korridor i underetasjen. Leonard Rickard har et stort arbeid i kantinen, og Paivo Laakso har jobbet i et sosialt rom, og arbeidet strekker seg også videre inn i en korridor, forteller Lillebostad.
– Det jeg liker så godt med kunstverkene på vegg, er at det både er mulig å forholde seg til tegningene på en litt distansert måte – men også gå dypere inn og se på detaljene om man ønsker det. Det tenker jeg er viktig med kunst i det offentlige rom, at man også kan velge å ikke forholde seg til den, om man ønsker det.

Kunstverkene er hengt i større eller mindre grupper langs kulturaksen, gjerne i forbindelse med møtesteder og lignende sosiale rom, samt i enkelte mindre korridorer, trappetårn og møterom.
Lillebostad er godt fornøyd med måten kunsten er hengt opp på, og hun koordinerte selv arbeidet som strakk seg over noen uker før bygget ble innviet i august.
– Arbeidene er mye bedre ivaretatt nå enn hva de var. De er hengt opp av et proft team fra Kunsthallen, verk av samme kunstner er samlet og lyssettingen vil bli tilpasset verkene og lysforholdene. Før hang mange av verkene rett og slett over en kopimaskin, jeg skjønner ikke hvorfor den plasseringen er så attraktiv for kunst, sier hun og ler.
– Og jeg har faktisk ikke fått noen tilbakemeldinger om at folk er misfornøyde. Vel, kanskje med unntak av det bildet med en hånd som viser en finger … Men jeg tenker at man må kunne tåle såpass.

Del denne artikkelen