Kunstneriske møtepunkt

Da Findusfabrikken i Hammerfest ble kjøpt opp, og siden lagt ned, ble fremtiden usikker for maleriet Komposisjon i gult av Inger Sitter som dekket fondveggen i kantina. Heldigvis ble det tatt vare på, og tatt med videre til Baksalen skole – hvor det inngår i et kunstprosjekt sammen med et nytt maleri av Marianne Hurum.

Da direktør Harald Throne-Holst møtte Inger Sitter på en vernissasje i Oslo, bestilte han maleriet som i mange år utgjorde fondveggen i kantina på Findusfabrikken. Komposisjon i gult har nå fått plass på Baksalen skole. Fotograf: Leif Gunnar Mortensen

Av Annicken Vargel

– Findusfabrikken var viktig for gjenreisingen av Finnmark etter krigen, forteller Hanne Hammer Stien. Hun er universitetslektor ved Kunstakademiet i Tromsø, og kurator for arbeidet med kunst til nye Baksalen skole.

Og litt på samme måte som eierne av Freia i Oslo kjøpte inn malerier av Edvard Munch til glede for sine ansatte, hadde også direktøren på Findus tro på at kunst er viktig på en arbeidsplass. En del av samme samling er også en rekke fotografier av Kåre Kivijervi som nå er utlånt og utstilt på Henie Onstad kunstsenter.

Da direktør Harald Throne-Holst møtte Inger Sitter på en vernissasje i Oslo, bestilte han maleriet som utgjorde fondveggen i kantina på fabrikken. Det kom til Hammerfest i 1962, og ble innlistet slik at det så ut til å være integrert del av veggen.

Mange år senere ble Findusfabrikken kjøpt opp og flyttet ut av byen, men heldigvis ble maleriet tatt vare på og fikk samme gode plassering i nye lokaler.

– Men så ble fabrikken lagt ned, fisk foredles heller i utlandet nå, forteller Hammer Stien. Og dermed gikk det store maleriet en usikker fremtid i møte.

- På samme måte som Inger Sitter gjorde, så arbeider Marianne Hurum bevisst med det maleriske som tema – selv om det er i en annen tradisjon, sier kurator Hanne Hammer Stien. Fotograf: Adnan Icagic

En ny mulighet
I 2012 fikk Hanne Hammer Stien i oppdrag å kuratere en kunstfestival i Hammerfest, og langt bak i hodet kom hun på dette maleriet. Hun hadde nemlig vært på fabrikkbesøk hos Findus som barn. Hammer Stien tok kontakt med Inger Sitter, som ønsket å komme opp til Hammerfest – hun hadde ikke sett maleriet siden det ble montert. Dessverre rakk hun det ikke før hun døde.

– Hammerfest kommune har en veldig energisk kultursjef, som har greid å få til at kommunen har en langtidsdeponering av kunstverkene til Sitter og Kivijervi. Kommunen ville også gjerne vise fram maleriet til Sitter, men hadde ikke plass – for det er nesten 10 meter langt.

Men så kom prosjektet med ny skole i Baksalen, og muligheten med å integrere maleriet ble lansert. For at det skulle kunne brukes, måtte mange år med matos og røyk først fjernes, og skader måtte repareres. Oslo konservatoratelier utførte en rapport for hvordan maleriet skulle konserveres og monteres, og det ville komme på opp mot 1,9 millioner kroner. Så da begynte Hammer Stien å søke om penger.

– Det finnes ikke støtteordninger for konservering og forvaltning, og i tillegg ønsket både jeg og kommunen ny kunst inn i prosjektet. Jeg kaller prosjektet en relokalisering og reaktivering av Inger Sitter, sier hun.

Hammerfest kommune fikk økonomisk støtte til prosjektet fra Stiftelsen Sat Sapienti, Bergesen-stiftelsen, Norway Seafood og KORO, sammen med en større egenandel fra kommunen.

Felles for Hurum og Sitter
Hvorfor valgte du Marianne Hurum som kunstner sammen med Inger Sitter?

– På samme måte som Inger Sitter gjorde, så arbeider Hurum bevisst med det maleriske som tema – selv om det er i en annen tradisjon. Jeg ser også på henne som en kunstner som er på samme sted i sitt kunstnerskap som Inger Sitter var da hun fikk oppdraget. Og et tilleggsmoment er at kvinner i mindre grad får slike monumentale oppdrag, sier Hammer Stien.

Inger Sitter, med datteren Gro lekende under stigen, under arbeidet med Komposisjon i gult.

Marianne Hurum hadde i mange år tenkt og sett på Sitters verk.

– Hun har vært med meg hele tiden – hun var special guest på min første soloutstilling, på UKS i 2008 og jeg stilte ut sammen med henne på Oslo Kunsthandel i 2016. Så dette var en fin anledning for meg til å ta forholdet vårt et skritt videre, for å si det sånn. Dette er jo et enveisforhold – vi møttes dessverre aldri, forteller Hurum.

– Jeg hadde selvfølgelig sett og likt det kjente bildet av Sitter malende på en gardintrapp med datteren sin under, men uten å vite at det var fra arbeidet med Komposisjon i gult, som jeg ble invitert til å gå i dialog med.

Veggen Hurum skulle arbeide med, ga et stort og stående format – mens Sitters er stort og liggende.

– Det er første gang jeg lager et så stort maleri. Å lage et enormt maleri er en gammel drøm som trigger noe sportslig i meg. Dette var en gyllen anledning, forholdene lå til rette og sammenhengen gav mening. Jeg tenkte hele veien på Sitters rolle som kunstner og samfunnsmenneske, det er alltid en inspirasjon, og ellers konsentrerte jeg meg om å gjøre mitt.

Hentet du noe konkret fra hennes maleri til ditt Smi og Sveve?

– Det var ekstremt oppkvikkende å begynne på et så stort maleri. Jeg kjøpte masse hvite bomullsokker så jeg kunne gå rundt på maleriet og male, sier Marianne Hurum. Fotograf: Bernt Sønvisen

– Jeg studerte det, tok en oransje tone med videre, og stilte jeg meg fritt. Det er vel poenget med å sammenstille to kunstnere: at det er to forskjellige integriteter med noen kunstneriske møtepunkter. Det var teknisk litt vrient å lage dette maleriet; atelieret mitt var for lite for det, og jeg kunne ikke sette det opp og se på det underveis ettersom det besto av 12 lerret på tilsammen 4×6 meter som lå på gulvet. Jeg tok bilder underveis for å prøve å få et inntrykk, men visste ikke riktig hvordan det så ut før jeg så det montert. Prosjektskolen i Oslo og Elephant Kunsthall på Lillehammer lånte meg heldigvis store lokaler. Jeg må også nevne sightseeingene jeg fikk i Hammerfest, de påvirket maleriet. Hanne tok meg med på en guidet tour de force og ekspress gjennom alle severdigheter i og omkring Hammerfest, og da jeg skulle ta taxi til flyet samme kveld, tok sjåføren meg med på en rallyrunde på fjellet i snøføyka med solen som skar gjennom. Han mente det kunne gi viktige inntrykk til maleriet, og det var jo som å se et Turnermaleri der inne fra drosja før det lille flyet gikk inn i samme snøstorm.

Å male stort
Hvordan foregikk arbeidsprosessen?

– Det var ekstremt oppkvikkende å begynne på et så stort maleri. Jeg kjøpte masse hvite bomullsokker så jeg kunne gå rundt på maleriet og male, og jeg bestemte en omtrentlig palett. Å male er for meg det samme uansett format; en øvelse i konsentrasjon, sats og selvtillit, og det er like mye berusende, oppkvikkende og nervepirrende om hverandre hver gang. Det er alltid et katharsis-aktig forløp. I tillegg til de åpenbare tingene som erfaring og kunnskap, handler det mest om å være i slaget. Det var en god tid i kunstnerskapet for å gjøre et så stort arbeid, på en måte ble det også en forberedelse til soloutstillingen min i den store salen på kunstmuseet på Lillehammer der veggene er enorme.

Som en del av kunstprosjektet skal Marianne Hurum også holde maleverksted med elevene på Baksalen skole. Både Smi og Sveve og Komposisjon i gult henger slik til i bygget at publikum kan komme inn og se dem. Fotograf Leif Gunnar Mortensen

– Etter Smi og Sveve fikk jeg lyst til å lage store malerier på bygningsvegger utendørs, og ikke minst til å utsmykke svømmebasseng – en annen drøm. En annen ting; i dette maleriet tror jeg radioen påvirket tankegangen også. Det var i de dagene i sommer radiosignalene gikk over til DAB, så den eneste radiokanalen jeg fikk inn var en intenst reklamefinansiert lokalradio. Jeg liker å høre på dårlig radio når jeg jobber, men denne tok kaka i hjemmelagede reklamer på rim blandet med forenklende valgkamp-snutter. Det fikk meg til å tenke på hvor viktig det er å klare å konsentrere og fordype seg, noe maleriet alltid hjelper meg med. Jeg tenkte også en del på platået rett over Hammerfest, der det er som å stå på kanten av et stup og se på en gigantisk Krasner eller Turner; på været som endrer seg ekstremt raskt og ofte. Det er litt som mulighetene med maling, tempoet man kan holde, særlig med vannbasert maling. Og jeg tenkte på andre kunstnere jeg liker som har snakket om opplevelsen av grandiost landskap i maleri, som Agnes Martin, eller som snakker om maleren på en bra måte, som Kerstin Brätsch, og på Jutta Koether og maleriet som livbåt. Det er mange som er med i prosessen før man til sist går inn i tåka alene.

Smi og Sveve, Marianne Hurum. Fotograf: Kenneth Varpe

Del denne artikkelen