Intervju: Maia Urstad

I lang tid har Maia Urstad sittet i et tomt rom på Kongsvinger festning og lyttet. Resultatet er det nye lydkunstverket Nullmeridianens tilbakekomst, hvor Urstad prøver å mane tilbake Kongsvinger festnings en gang så sentrale posisjon.

Tekst: Astrid Hygen Meyer Foto: Werner Zellien og Astrid Hygen Meyer

I et nakent, buet, lukket lite rom drønner lyden av ei klokke, først en gang, så flere ganger, før den til slutt brer seg ut over rommet i en tynn, nesten klagende sang.
– Hør, sier Maia Urstad oppmerksomt.
– Jeg bruker opptak av klokken på tunet på Kongsvinger festning. I utgangspunktet er lyden tynn og klar, men når jeg varierer tonehøydene på klokkeklangen synes jeg det kommer fram en ny kvalitet, som gir lyden en helt annen stemning.
Vi blir stående og lytte til den omsluttende lyden.
– Det jeg gjør, er at jeg lager kløstere av lyd. Jeg prøver å sprenge rommet, og utvide lyden av klokkene. Slik synes jeg rommet også blir større enn det egentlig er.

Åpner rommet
Vi er på Kongsvinger festning, der de historiske bygningene ligger tett i tett på en høyde over byen, omgitt av festningsvoller, kanoner og en storslått utsikt mot Glomma og mot grønne jorder, mot skoger og mot blåner, i strategisk retning mot grensen til Sverige. Her, nokså unnselig plassert, på et skrånende hjørne mellom Kommandantboligen og et gammelt gulmalt magasin, ligger et lite hus som hittil aldri har vært åpent for folk. Det er i dette huset, Indre krutthus, vi finner Maia Urstad, som denne uka har lagt siste hånd på en ny permanent lydinstallasjon. Kunstverket har fått navnet Nullmeridianens tilbakekomst.

Indre krutthus er et kvadratisk hus, bygget i bunnsolid stein i 1684, og som navnet på huset forteller, har det vært stablet lagere av krutt her inne. På innsiden er taket buet, og to indre vegger deler opp rommet i et åpent rom og to tynne sjakter ut mot sidene.
– Jeg er blitt veldig glad i dette rommet. Det buede taket gjør at lyden sendes rundt i rommet på en helt spesiell måte. Dessuten har det aldri vært folk her. Det gir rommet en veldig spennende atmosfære, og det er stas at rommet nå blir befolket av publikummere og lyder, sier Urstad.

Maia Urstad har samlet på lyder i mange år. Kunstneren, som jobber i krysningsfeltet mellom lyd og visuell kunst, fikk oppdraget av KORO om å lage kunst til festningen i 2013. Kunstoppdraget kom fra Forsvarsbygg, som en følge av at kasernen på festningen ble renovert og gjort om til hotell for noen år siden. Slike omfattende investeringer utløser ofte midler til kunst. Nå er det 15 minutter lange lydverket ferdig, og på lørdag er det åpning. Verket vil avspilles i loop, og sendes ut gjennom åtte høyttalere i rommet. Ved å bruke rommet og høyttalernes plassering aktivt, kastes lydene rundt i rommet i et mektig, nennsomt utført flettverk.

Noen av lydene i verket virker kjente: sangen fra festningens store klokke mikses med drønnet fra skrallende kanoner, og den rytmiske lyden av flaggets line som slår mot flaggstanga i vinden bryter inn som en ertende krafsing. Andre lyder er fjerne, og nærmer seg nesten hviskende før de sendes rundt i rommet. Her finner vi opptak av minareter og bønnerop fra Ramallah, fra en konsert på bar i Marrakesh, og en nyhetssending fra Nord-Korea om at regimet har besluttet å endre tidssonen sin med en halvtime.

En bekvem flytting?
De mange lydene, og blandingen av det fjerne og nære, blir slik en subtil vekker om at den i dag litt perifere festningen på Kongsvinger befinner seg i en større verden, og at den evige drakampen mellom sentrum og utkant dreier seg om to ganske ustabile størrelser. Men Maia Urstads nye lydverk rommer også en historisk fortelling som gir denne innsikten en enda større dybde og kompleksitet. Midt i rommet står det en messingplate – en hjemvendt nullmeridian, og en påminner om at Kongsvinger en gang var geografisk sentrum i Norge. Før den internasjonale standarden ble opprettet på Greenwich hadde hvert land sin egen nullmeridian, som ble brukt til tidsangivelse og geografisk oppmåling. Før den kom til Oslo, lå den på Kongsvinger. Det er en lite kjent historie.

– Jeg var slett ikke klar over det selv. Det var noe jeg tilfeldig kom over på en plakett, og da hadde jeg allerede jobbet med verket en stund. Wow, tenkte jeg. Flaggstangen her på Kongsvinger festning var rett og slett nullmeridianen i Norge.

– Hvordan har det seg?

– Bakgrunnen var at Danmark-Norge hadde behov for å ha oversikt over denne delen av grensen mot Sverige. Og det var ofte sånn at det var de militære som hadde muligheten til å tegne opp kart. Det var grunnen til at den ble stående her. Dette var i 1779, og den ble stående i over 60 år. Det er veldig fascinerende at Kongsvinger har hatt denne posisjonen. Hva slags sentrum har Kongsvinger vært? Den har hatt en utrolig viktig posisjon på grunn av beliggenheten mot grensen. 2270009393

– Og nå sier du at du ”flytter” nullmeridianen tilbake?

– Det er en lek med mulighetene, en måte å skrive historien om nullmeridianen på mitt eget vis. Messingskiven på gulvet er en etterlikning av fundamentet til måleinstrumentet i meridianrommet på Observatoriet i Oslo, der nullmeridianen havnet da den ble flyttet fra Kongsvinger til Oslo.

Flyttingen av nullmeridianen er en interessant historie, forteller Maia Urstad. Et stykke ute på 1800-tallet ønsket Universitetet i Oslo å knytte til seg folk som kunne jobbe med nullmeridianen. De ansatte norske Christoffer Hansteen, professor i astronomi og anvendt matematikk. Han kom fra jobb i København og tok med seg familien til Oslo. Her bygget de Observatoriet, og Hansteen flyttet inn i en villa på området sammen med familien.

– Så man kan jo stille seg noen spørsmål. Var det egentlig sånn at Hansteen flyttet nullmeridianen til hagen sin? Var det bekvemmelighetshensyn som gjorde at den ble flyttet fra Kongsvinger og havnet i Oslo? Det er ting jeg kan spekulere i, siden jeg ikke er historiker og ikke har den samme historiske forpliktelsen i spørsmålene jeg stiller. De skriftlige kildene om nullmeridianen skriver seg stort sett fra tida etter at den ble flyttet til Oslo, derfor vet vi lite om denne forflytningen. Hvem skriver historien? Hvem definerer sentrum? Det er spørsmål jeg tror kan overføres til andre områder også. Så jeg tenkte at jeg like godt kunne flytte den tilbake. Skrive historien på nytt, på min måte.

– Mange av publikummerne kjenner ikke denne komplekse bakgrunnen og forhistorien som ligger i dette verket. Er du redd for at publikum skal gå glipp av en del kontekst?

– Nei, men jeg synes det er spennende, hvordan persepsjonen forandrer seg etter hvilken kunnskap du har og ikke har når du lytter til verket. Uten all den konkrete informasjonen kan lydene nesten oppleves poetisk. Og jeg lar også lydene formere seg og manipuleres, fordi det ofte er slik tankene våre også er. Man begynner med en setning, og plutselig har du beveget deg langt vekk derfra, assosiert og havnet helt ute på viddene. Det er en sånn frihet jeg ønsker meg også her, i lydverket. Det er en veldig fin balanse som jeg hele tida tenker på når jeg jobber: hvor langt, høyt og tydelig kan jeg bruke de konkrete lydene før det hele bryter sammen og historien blir for klar?

343704200– Hvorfor ønsker du ikke en klar fortelling?

– Fordi dette ikke skal være som å gå på museum og få en ferdig formulert fortelling presentert for seg. Det er et kunstverk, og det krever en mer åpen lytting til verden. Hvis jeg på ett punkt blir for tydelig, er det bare den ene historien som overtar. Det er en balanse. Jeg må bare lytte meg fram. For meg skrider verket fram når jeg sitter her, i selve rommet. Ideer holder ikke hvis de ikke er forankret i stedet og lyden. Det må utvikle seg langsomt, sier Urstad.

Langsomt har da også vært stikkordet. I flere uker av gangen har hun oppholdt seg her, sittet i Indre krutthus for seg selv og lyttet seg fram. Hun har tatt små steg av gangen, endret en liten tonehøyde, flyttet subtile lyder fra den ene høyttaleren til den andre, forlenget en sky av kanonstøy.

Månen over festningen
Også belysningen av nullmeridianen har hun jobbet lenge med og grublet over. En sein natt hun tilbragte på festningen kom svaret.

– Jeg fikk lov til å velge meg én natt der jeg kunne sove på hotellet på festningen. Det var i august, dagen før messingskiven skulle komme på plass, og det var bare jeg på hele festningen. Det var en sånn fantastisk opplevelse. Jeg har hørt litt rykter om at det spøker her, men jeg var ikke redd. Akkurat den natta var det blodfullmåne, og det skulle være måneformørkelse klokka fire om morgenen. Jeg var sliten, så jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke orket å stå opp. Men utpå natta våknet jeg likevel, og så på klokka. Den var fem på fire. Jøss, tenkte jeg, og så gikk jeg ut. Der sto den – en kjempefullmåne som sto og lyste.

Urstad åpner datamaskinen sin og blar fram et et skarpt, klart bilde av den enorme fullmånen over horisonten.

– Se på de stjernene, og hvor klart det var. Og det var ingen andre her. Det var bare meg og månen og festningen. Og så, neste dag, kom skiven. Det kom noen karer og la den på plass. Og da jeg sto der og lurte på hvordan jeg skulle belyse den, kom svaret.

Svaret var et lys som reflekterer skiven og messingen, slik at det dannes en lysende måne over den hjemvendte nullmeridianen.

Slik jobber altså Maia Urstad: både konseptuelt med historiske kilder, rommet og verket, og intuitivt og håndverksmessig med lyden. Urstad har en nesten fysisk, taktil måte å beskrive arbeidsprosessen sin på – hvordan lydene knyttes sammen, klippes og veves sammen i nye formasjoner.

– Tidlig i kunstkarrieren var du tekstilkunstner. Når du beskriver lydarbeidet ditt høres det nesten ut som du har tatt med deg metoder og strategier derfra?

– Det er absolutt noe i det. I begynnelsen jobbet jeg også helt konkret med lyd som en overføring fra tekstilkunsten – jeg jobbet med å flette lyden sammen etter spesifikke systemer, og jeg laget teksturer i lyd basert på vevmønster som satin og lerret. Og det er fremdeles med meg, sier Maia Urstad.

Lørdag åpner Nullmeridianens tilbakekomst på Kongsvinger festning. Verket er permanent, og vil kunne oppleves under museets åpningstider hver dag i sommersesongen og hver lørdag og søndag resten av året.

Se også prosjektsiden for verket her, og Bjørn Ragnvald Pettersens tekst om nullmeridianens historie i Norge her.

Del denne artikkelen