Ditt kunstverk

Vi samler historier om kunstverk - vil du bidra?

Ane Marte Ringstad, konservator i KORO, ved siden av "Grass Root Square" av Do Ho Suh, som står foran regjeringsbygget R6. Fotograf: Ellen Marie Fodstad/KORO

– Dette kunstverket gjør meg glad! Det har et nydelig budskap til det bygget det står foran. Og så ser jeg nye detaljer hver gang jeg studerer kunstverket, sier Ane Marte Ringstad, konservator i KORO, om Grass Root Square av Do Ho Suh, som står foran regjeringsbygget R6.

Har du et verk som du passerer på vei til jobb, som er på skolen din, der du spiser lunsj, på arbeidsplassen – eller som du tar en omvei forbi for å se?

Send inn bilde av verket og skriv litt om hvorfor det treffer deg, til Ellen Marie Fodstad på e-post: emf@koro.no.

Vi deler noen av bildene på Facebook, og samler historiene til en fortelling om kunst i offentlige rom – som vi publiserer på koro.no i anledning 40-årsjubileet vårt!

Under her publiserer vi noen av bidragene vi har fått:

Stegosaurus av Ola Enstad – og egget på Rathkes plass 

– I 1977 vant Ola Enstad en konkurranse i regi av Norsk Kulturråd med en skulptur som liknet en stegosaurus og også fungerte et klatrestativ for barn. Den underfundige lekekameraten ble plassert på Rathkes plass på Grünerløkka, men en underskriftskampanje fra beboere som mente den var stygg og farlig for barn, førte den opp i Torshovdalen. Der møtte jeg den som barn. Og likte den, og klatret på den under den åpne himmelen tett på siloen og Sinsenkrysset. Men også der samlet enkelte fryktsomme eller forargete naboer seg mot Stegoen, som ble ramponert nattestid og etter hvert sendt til Avdelingen for utstøtt kunst ved Fylkesgalleriet i Sogn og Fjordane. Der ble den plassert i elva Jølster, og råtnet på rot i løpet av ni år. Til sist ble den kastet på fyllinga der. Flere initiativer har vært tatt for at skulpturen skal gjenopprettes.

I 1998 angret (?) beboerne i Rathkes gate seg, og fikk sammen med landskapsarkitekt Jon Berg et egg plassert i et vannbasseng på plassen der Stego hadde stått. Jon Michelet leste om dinosaurusen ved avdukingen. Egget ligger der i dag, (tross et tyveriforsøk i 2008), som en upåfallende påminner om hvordan et kunstverks liv i det offentlige rom kan speile både dem som bor der og samfunnet rundt, forteller Ulf Rogde.

Sildefiske, Rolf Nesch

– Hvis jeg skal velge ett kunstverk i det offentlige rom som betyr noe spesielt for meg, må det bli Sildefiske av Rolf Nesch. Det er et kjempemessig materialbilde på 11×3 meter og henger i vestibylen i Indekshuset på Solli plass i Oslo. Det er satt sammen av forskjellige objekter som trebiter, netting, spiker, glass, metallplater, stein og ståltråd – en nyskapende arbeidsform Nesch fant frem til mot slutten av 30-tallet. Sildefiske er et av de aller fineste monumentalarbeidene fra etterkrigstiden, og for egen del oppdaget jeg det som kunsthistoriestudent og stikker stadig innom når anledningen byr seg.

Rolf Nesch flyktet til Norge fra Tyskland i 1933 etter at nasjonalsosialistenes grep om landets kultur- og samfunnsliv ble stadig mer kneblende. At valget falt på Norge skyldtes først og fremst hans beundring for Edvard Munch. I 1938 var Nesch med på sildefisket utenfor Vestlandskysten, noe som skulle bli en skjellsettende opplevelse. Med utgangspunkt i inntrykkene herfra påbegynte han Sildefiske. Arbeidet stoppet imidlertid opp under krigen, men Nesch tok det frem igjen på begynnelsen av 60-tallet da han fikk kontakt med Indekshusets arkitekt Jon Engh, og Sildefiske ble fullført i 1965.
Fra Oda Wildhagen Gjessing, kunsthistoriker og kurator i Sparebankstiftelsen DNB.

She Lies/Hun ligger, Monica Bonvicini

– Jeg velger meg et av de åtte flotte kunstprosjektene her i Operaen , nemlig Monica Bonvicinis She Lies eller på norsk; Hun ligger. Jeg passerer dette kunstverket hver eneste dag til og fra jobb – og nyter hvert møte vi har. Skulpturen i vannet, sammen med det vakre operabygget, gjør at jeg daglig gleder meg litt ekstra til å gå til jobben. Strekket rundt «nebbet» på operabygget er en flott estetisk opplevelse, gir ro i sinn og har en vær-nærhet til elementene. Her stilner byens larm, og naturlyder slipper til. Skulpturen er et 16 meter høyt «isfjell» i materialene stål og speilende glass. Helt stille ligger hun der og følger rolig strømmene i sjøen rundt og rundt sin egen akse i evig bevegelse. Dette gjør at skulpturen viser den seg i ny drakt fra minutt til minutt. Skulpturen er en tredimensjonal versjon av isfjellet i Caspar David Friedrichs Das Eismeer fra 1823-24.
Monica Bonvicini har beskrevet She Lies, eller da Hun ligger, som en konstruert ruin av en modernistisk fasade og at den også kan gi assosiasjon til en skrotet glassfasade som er dumpet i sjøen. Med andre ord er dette et kunstverk som takk og lov ikke har et entydig svar på sin eksistens. I tillegg må dette være et av landets mest fotograferte kunstverk, og av de cirka 1,7 millioner som oppsøker operabygget i løpet av ett år, går de fleste videre med nettopp «She Lies» liggende i bildebanken på mobilen sin. Monica Bonvicinis forslag vant den internasjonale konkurransen i 2007, men det tok flere år å lage skulpturen – før den den ble trukket fra verftet i Horten og inn fjorden til Bjørvika høsten 2009.
Fra Eva Gran, leder for omvisningsprogram i formidlingsavdelingen i Den Norske Opera & Ballett. Foto: Ole-Morten Vestby

Runebommehammeren, Iver Jåks

– Første gang jeg så Runebommehammeren av Iver Jåks (1932-2007) i et skogsterreng ved Samisk videregående skole i Karasjok, tenkte jeg – med mitt vestlige begrepsapparat – at her har de en Picasso i skolegården. Verkets storhet var slående, og naturens gang hadde fått prege det, i tråd med Jåks` egne tanker naturens organiske rolle i kunsten (han ville for eksempel ikke at verkene skulle konserveres fordi det «stoppet» naturens gang). I forbindelse med skolens utvidelse ble skulpturen i 2015 flyttet, og prosessen med integreringen i naturen startet på ny.

På årets store kunstbegivenhet Documenta 14 i Kassel og Athen, deltar Iver Jåks med flere verk sammen med andre samiske kunstnere fra KOROs samling. Den økende deltagelsen av urfolkkunstnere i den globale kunstsirkulasjonen, kan signalisere at det nå er kommet en tid for en åpnere kunstverden der konvensjonelle praksiser erstattes av mer mangfoldige og komplekse sett av diskurser. Risikoen er at dette økende fokuset, paradoksalt nok, reduserer denne kunsten til etnisk eller snarere eksotisk staffasje. Utfordres for eksempel det faktum at selve vilkårene for aksept fortsatt defineres av en vestlig diskurs?
Hva slags kunnskap kreves for å lese og oppleve urfolks kunst?

Runebommehammeren er etter min mening eksempel på et kunstverk som transenderer den kulturelle konteksten samtidig som den insisterer på dyp kunnskap om samiske filosofiske og historiske tradisjoner. Det betyr at å lese dette verket forutsetter en spesifikk kulturell kompetanse (utover mine Picasso-referanser). Det blir spennende å se om Documenta 14-kurator Adam Szymczyks sterke grep ved å innlemme en betydelig andel urfolkskunst i utstillingen, ledsages av en sensibilitet som anerkjenner den urfolkskunnskapen verkene omkranses av.
Trude Schjelderup Iversen, seniorkurator i KORO.

Metafoil, Pae White

– Jeg husker nesten alt fra første gang jeg var i operaen. Jeg var seks år, og vi så balletten Askepott. Jeg husker hva Askepott hadde på seg, hvordan scenen så ut, hva vi gjorde – og det rare er at jeg husker det nesten bedre enn forestillinger jeg har sett etterpå. Det må ha vært første gang jeg så sceneteppet også, og det er kanskje det fineste kunstverket jeg vet om. Det lyser sånn. Det er laget av et krøllet papir, som ble gjort om til et vevd teppe. Det må ha tatt utrolig lang tid og mye arbeid, men det er verdt det – for det brukes jo før nesten alle forestillingene i operaen, sier Tindra (9 år).

Det er den amerikanske kunstneren Pae White som har utformet sceneteppet til Den Norske Opera & Ballett. Verket er 23 m x 11 m stort og har tittelen «Metafoil». Det ble laget ved at en sammenkrøllet metallfolie ble skannet, før billedinformasjonen ble overført til en datamaskin og videre til veven.

Hyllest til Røsshue, Makoto Fujiwara

A walk is on the ground, passing by, moving through life. A sculpture is still a stopping place, skrev Richard Long i 1981.

Og slik er det, vi tar ofte reisen ut til Kirkøya på Hvaler og går ut til Røsshue. Kunstverket er et sted, laget av og i landskapet, et nedlagt steinbrudd ut mot havet. Her raster vi, svømmer og lager mat på stormkjøkken. Vi rydder etter oss, koster plassgulvet som om stedet skulle vært vårt eget kjøkken hjemme.

Kunstverket er et oppbygd granittgolv, varsomt tilpasset inn mot fjellveggene og hestestien nedenfor. Fjellets finskårne form fremheves når sola treffer polerte kanter, kanter som er polert av billedkunstneren. De er også som gripetak, gode å ta i. Stedvis på plassgolvet har mindre fjellpartier og små busker av vier fått stå. Hvert år kommer Makoto med hagesaks og ser til dem som om de tilhører en japansk hage.
Fra Gunn Harbitz.

Møbius, Aase Texmon Rygh 

– Jeg liker å tenke at dette er min egen hemmelige skulptur i det offentlig rom. Jeg tror ikke det er så mange som har lagt merke til at det faktisk finnes en Møbius (2003) av Aase Texmon Rygh ved NAV i Thorvald Meyersgate. Og siden Nasjonalmuseet har en Møbius-utstilling på Norges-vandring nå, hvor det er lov å ta på kunstverkene, er det på sin plass å turne litt i min egen Møbius nedi gata, sier Eva Amine Wold Engeset, kommunikasjonsrådgiver i Nasjonalmuseet.

Uten tittel (maleri), Alf Salo

– Jeg tror jeg velger Alf Salos maleri i Nord-Troms tingrett. Jeg ser det nesten aldri, men tenker mye på det. Det har gjort inntrykk på meg, sier Charis Gullickson.
Alf Salo maler innenfor en abstrakt tradisjon, og formspråket underbygges av fargevalget i maleriet – som er holdt i røde og brunlige nyanser. Forholdet mellom form og farge gjør at bildet gir inntrykk av å være i bevegelse.

Untuned Bell, AK Dolven

– Det er et verk jeg liker veldig godt, som jeg ofte tenker på når jeg er på Tullinløkka, nemlig Untuned Bell av AK Dolven. Men det var jo temporært – og er ikke der lenger. Det er mye jeg liker ved verket, alt fra at en ustemt klokke kom til heder og verdighet igjen, og at publikum kunne tråkke på en pedal og høre klokken spille, til at Rådhusklokkene spilte et eget verk der den ustemte klokken også var med fra sin nye plassering. Men mest av alt liker jeg historien om hvordan det ble bestemt akkurat hvor klokken skulle henge; da det var snø på plassen, så man tydelig spor av hvor folk pleide å gå. Der stiene møttes, ble klokken plassert, forteller Lise Wulff.

Foto av «Untuned Bell»: Vegar Moen.

Utkast, Kåre Groven

Hva er det med utsmykkinger i det offentlige rom, som besnærer sånn? Av alle de tusenvis av kunstverk i offentlige rom som jeg må velge blant, er det Kåre Grovens enkle ”Utkast”, fra 1987 som jeg husker først. Som jeg først ble bevisst da noen av barndommens søndagsturer gikk til Fornebu, for å spise softis og se på flyene. Utkast. En enkel figur, med en karakteristisk og flat silhuett, er i ferd med å kaste ut et papirfly. En passende skulptur for en hovedflyplass, opprinnelig Fornebu, senere flyttet til Gardermoen i 1998. Av alle så slår den meg som en meget vellykket utsmykking, fordi den treffer meg med sin umiddelbarhet. Sett fra riktig vinkel og avstand kan det i et kreativt øyeblikk virke som om de ordentlige flyene som tar av og lander i bakgrunnen, også har blitt kastet ut av figuren med papirflyet. Skulpturen settes inn i en tradisjon med allegoriske figurer og representerer reise, fly og lek. Skulpturens folkelige og humoristiske formspråk appellerer sannsynligvis til de fleste. Selv om kunsthistorikeren i meg vil trekke linjene fra Boccioni og Haukeland, til Oldenburg og Harris… vil barnet i meg alltid smile og tenke tilbake til den frihetsfølelsen av å se flyene lette mens softisen smelter ugjenkallelig nedover armen. Fra Ulrikke Thea Berg

Candelaskall, Felix Candela

– «Bananskallet» i Frognerparken var et yndet klatrestativ for oss som vokste opp i Oslo sentrum på 70- og 80-tallet. Plutselig forsvant det, men hver gang jeg befinner meg i området bak Herregårdskroen velter barndomsminnene frem. Skulpturen kom opp i en samtale rundt lunsjbordet for noen år siden. Vi snakket om hvordan barn forholder seg til kunst i offentlige rom. Egentlig var ikke «bananskallet» et kunstverk; den spansk-mexikanske arkitekten Felix Candela som er særlig kjent for sine raffinerte skallkonstruksjoner i armert betong (såkalte «Candelaskall»), tegnet det dobbeltkrumme betongskallet til hagebruksutstillingen Form og Flora i Frognerparken i 1965. Den spesielle konstruksjonen er også benyttet på kinoen i Tromsø og i en rekke byggverk i Mexico. Dessverre ble «bananskallet» vanskjøttet av Oslo kommune, og det ble fjernet (og destruert?) i 1993, forteller Nora Ceciliedatter Nerdrum, kurator i KORO.

Stimen – på vei mot dypet, Ola Enstad

– Skulpturen befinner seg innerst inne i en litt beskjeden gang. Den er derfor ikke lett å få øye på før man plutselig står under den. Kunstverket består av en stim på 18 svevende, gulbrune og glassaktige figurer. De er hengt opp på stålwire som videre er festet mot veggen. På grunn av de stramme ståltrådene dannes det en skråstilt diagonal linje slik at det ser ut som at figurene svømmer nedover i et dyp. I likhet med en faktisk stim er dykkerne samstemte og lar seg ikke forstyrre av noe. Kunstneren virker å ha vært opptatt av et del og helhetsforhold hvor alle dykkerne sammen utgjør en helhet, men hvor de også kan skille seg ut ved forskjellige fargenyanser og bevegelser. Hans del og helhetsforhold og måten han bruker rommet for å skape dybde og kontraster til hans verk på, gir flere interessante tolkninger, skriver Marion Carstensen Olsen, bachelorstudent i kunsthistorie ved UiT Norges arktiske universitet om «Stimen – på vei mot dypet» av Ola Enstad, som man kan se i C-fløyen på Fakultet for humaniora, samfunnsvitskap og lærarutdanning ved UiT.

Liten Háldi, Iver Jåks

– Iver Jåks’ miniatyrskulptur Liten Háldi er fantasieggende. Det samiske ordet háldi viser til et åndelig vesen, kanskje en skytsånd. Háldi er fremstilt på reise i en båt. Samtidig er skulpturen sterkt abstrahert. Den forteller om et møte mellom to former, mellom en glatt og en ru overflate, mellom to materialer, to farger, to teksturer. Reisen går i konkret forstand over vann eller is – eller den henspiller metaforisk på alt levende. Den virkningsfulle speilingen tilfører andre dimensjoner i møtet mellom fysisk reelle og virtuelle rom. Det er en monumental komposisjon – de små dimensjonene uaktet – en hyllest til kunst, materie, sanselighet, ånd og liv, forteller Svein Aamold, professor i kunsthistorie, UiT Norges arktiske universitet.

Historja, Britta Marakatt-Labba

– Britta Marakatt-Labbas broderifrise slynger seg elegant langs den buede veggen i Solhallen. Presise sting formidler mangefasetterte scener fra samisk historie, mytologi og hverdagsliv på det 24 meter lange lin-kledet. Både verkets størrelse, detaljrikdom og det tidkrevende arbeidet som ligger bak, er av imponerende skala. Likevel virker verket aldri dominerende. Samisk historie har aldri tatt opp stor plass i de nasjonalstatlige historiefortellingene, slik heller ikke broderiet som kunstform har opptatt stor plass i kunsthistoriebøkene. Maleri, og særlig storskala historiemaleri, har vært i toppen av sjangerhierarkiet det meste av tiden. På lavmælt vis påpeker og utfordrer Marakatt-Labba ulike lag av dominerende strukturer, i et verk som har vært en viktig daglig påminning for mitt eget arbeid som kunsthistoriker ved UiT, skriver Monica Grini, førsteamanuensis i kunsthistorie på UiT, Norges arktiske universitet.

God dag (“Moskus”), Makoto Fujiwara

– Skulpturen God dag («Moskus») står i ytterkanten av campus, i grensesonen mellom fjellbjørk, lyng og ryper og det stramme universitetslandskapet. Steinblokka av larvikitt er tung og organisk og har hode og kropp som skifter etter hvor vi ser den fra. Også den blankpolerte, bølgende overflaten skifter etter forandringer i været og gir oss en daglig status som forsvarer skulpturens tittel. Plassert på en liten høyde ved en av hovedankomstene til campus synes skulpturen som skapt for dette stedet – ja, som noe naturgitt og bestandig. God dag (“Moskus”) ble imidlertid laget for et helt annet sted og formål. Det er den japanske kunstneren Makoto Fujiwara som har hugget og glattpolert steinen, som først ble plassert i kulturlandskap Åkersvika utenfor Hamar i forbindelse med OL i 1994. Ti år senere ble skulpturen flyttet til Tromsø og bidrar her til en campus-identitet i grensesonen mellom natur og kultur, mellom det stedegne og det importerte, forteller Elin Haugdal, førsteamanuensis i kunsthistorie på UiT Norges arkitiske universitet.

A dream itself is but a shadow, Ida Lorentzen

– Nesten på toppen av en lang trapp, i en travel del av Teorifagbygget, gir Ida Lorentzens maleri «A dream itself is but a shadow» forbipasserende muligheten til å ta en pause, enten det er fysisk eller mentalt, kort eller lenge. Det avbildede interiøret visualiserer tid som står stille og utfordrer vår oppfatning av rom. Tomheten virker både forstyrrende og beroligende – hva er dette rommet, hva er det i dette rommet?
Hege Olaussen, universitetslektor i kunsthistorie, Universitetet i Tromsø.

Fellesskap, Nico Widerberg

– Stolte og uberørte. Skulpturene i gatestubben mellom Operaen og Dronning Eufemias gate tar surt vårregn, trafikkstøy og byggearbeider med stoisk ro. Det fikk jeg også lyst til å gjøre, sier Åsne Hjukse.

Skulpturene «Fellesskap» av Nico Widerberg står i området som har fått navnet Akerselvallmenningen. Hver av de fem skulpturene er opp til 1500 kilo tunge og to meter høye. De står på ni plater av larvikitt, som danner et 10 X 3 meter stort gulv og skal speile himmelen.

Den 7. juni 1905 , Dan Wolgers

– Disse sommerfuglene møter meg på vei inn i Norge etter bilreise over Svinesund. De er satt lett på snei som store svermer over Tollstasjonsbyggene ved Statlig kontrollområde, Svinesund. Sommerfuglene er laget av den svenske kunstneren Dan Wolgers, og vingene består av omrisset av Norge og Sverige som elegant danner en sommerfugl i glade friske farger med de to landenes veinett som mønster. Det skal være ca. 2500 sommerfugler utført i anodisert aluminium.

Velkommen hjem.

Bilde og tekst er fra Astri Spiten Grønlie​.

Havfrue, Honnørbrygga

– Oslos egen lille havfrue er akkurat så skjult at hun får være i fred bortsett fra sånne som meg som kommer og hilser på og slår av en prat litt innimellom. Hun fryser alltid litt, men akkurat i dag skinner vårsolen varmt, og hun kaster skygge så hun blir bittelitt større. Hun har gjemt seg bort på Honnørbrygga, men smiler nok inni seg hvis det er flere som leter litt for å bli bedre kjent med henne, forteller Kirsti Svenning.

Det skal være observert en liten havfrue på vestsiden av Rådhuset også, på Kronprinsesse Märthas plass. Kanskje det er flere? Kjenner du historien til den mystiske havfruen – og hvem som har laget den?

Large Arch, Henry Moore

– Jeg bare liker den, sier Emil (6 år) om skulpturen Large Arch av Henry Moore på Huk.

Stolpersteine, Gunter Demnig

– Snublesteinene ble laget som et minne over jødiske ofre under Andre verdenskrig, men står også som en påminnelse om alle som blir forfulgt om det er for deres religion, legning eller hudfarge. Steinene er diskret, men spredd over hele byen. Man legger merke til dem overalt som en stadig påminnelse om urettferdighet, sier Kari Ane Golf.

Den tyske kunstneren Gunter Demnig ønsket å synliggjøre nazismens ofre og stedene de levde før de ble drept. Siden 1993 har Demnig lagt ned 48 000 små minneplater på fortau i 18 europeiske land, gjennom prosjektet Stolpersteine.

Myth (Sphinx) – Kate Moss, Marc Quinn

– Jeg liker henne fordi hun er myk!
sier Lærke (6) om sitt favorittkunstverk i Oslo.
– Eller egentlig liker jeg aller best hun damen som har knørvet et papir og laget det til teppe foran scenen på Operaen, men der er det vanskelig å ta bilde.

Dykkar skulptur, Ola Enstad

– Jeg liker dette kunstverket godt fordi det får fram smilet. Dykkere er i et svært trafikkert område, og det er litt grått og trist her – men man blir glad av å se dem. De minner en om at livet består av mange ting. Og så er de plassert på en slik måte at man blir overrasket over å treffe dem, sier Anne Cathrine Berger.

Ola Enstads «Dykkar skulptur» består av seks stiliserte dykkere i naturlig størrelse i stupesvev over Akerselva ved Vaterlandsparken. Tittelen viser til at dette på den ene siden er en dykkerskulptur, men også deres (nynorsk dykkar), altså vår skulptur, der den befinner seg i det offentlige rom.

Veggmaleri av Pastel/Francisco Diaz

– Veggmaleriene på Tøyen er noe av det fineste med å bo her. Dette lyser opp selv en grå dag, og er derfor min favoritt! Kunstneren Pastel (Francisco Diaz) har laget dette som en hyllest til Botanisk hage som er like ved, og til mangfoldet i bydelen. Det gjør meg like glad hver gang jeg ser det, sier Helene Bye.
Veggmaleriet kan sees i Ringgata ved Tøyen t-banestasjon.

Lying low/male nude, Christine Aspelund

– Jeg fikk en spontan følelse da jeg møtte kunstverket. Han var naken, stille. Samtidig som det var litt liv i ham. Det minnet meg om min egen dødelighet.
Fra Esben A. Nilssen.

Skulpturen ligger ved inngangspartiet til Høgskolen i Oslo og Akershus, i Pilestredet 32.

Air av Arne Haukeland

– Hver morgen når jeg går av trikken på holdeplassen Universitetet Blindern og skuer nedover, blir jeg like slått av hvilken storslagen portal det er inn til Blindern. Omgitt av bygninger fylt av kunnskap, en stor åpen plass og så nedover alleen mot Frederikkeplassen og der ser jeg et glimt av Air av Arnold Haukeland. Etter hvert som jeg går nedover endrer den seg, den strekker seg mot himmelen og dagslyset speiler seg i den. Og så er jeg så heldig å ha utsikt til Air fra kontorvinduet mitt. Derfra skuer jeg utover Frederikkeplassen og ser på Air for å koble av eller hente inspirasjon. Haukeland selv sa om skulpturen: På en måte låner jeg lyset fra solen og kaster det via skulpturene tilbake til menneskene, forteller Elisabeth H. Todal.

Gustav Vigelands drager på Nordraaks plass

– Vigelands drager på Nordraaks plass er den første kunsten jeg husker. Moren min jobbet like ved da jeg var liten, og hver dag kjørte pappa oss ned til Nordraaks plass for å hente henne etter jobb. Fra der jeg satt i bilen og ventet så jeg rett opp på disse dragene, eller løvene – jeg var aldri helt enig med meg selv hva de egentlig var – og forestilte meg at de var levende. Jeg syntes de var litt skumle, men når du vokter skatter eller prinsesser eller noe annet dyrebart må du jo være litt fryktinngytende. Innsendt av Christine Forsetlund Solbakken.

Det første monumentet Gustav Vigeland utførte, var over komponisten Rikard Nordraak. Etter flere utkast endte han med en tradisjonell figur i stående positur, og ga monumentet en innramming med glisende smijernsdrager. Smijernsarbeidene ble utført av kunstsmedmester C.F. Andersen, og sees på som et høydepunkt i norsk smijernskunst.

Del denne artikkelen