34 meter vågestykke

Da Annelise Brun ble spurt om å gjøre sitt største oppdrag noensinne, var hun fristet til å si nei. 34 meter kunstverk seinere er hun glad hun likevel våget.

Annelise Brun startet arbeidet på UiT Norges arktiske universitet ved inngangen til mørketiden. Nå er lyset tilbake i Tromsø. Fotograf: Ingun A. Mæhlum

Tekst: Christine Kristoffersen Hansen  Foto: Ingun A. Mæhlum 

– Jeg har alltid likt å jobbe i store formater, så her har jeg virkelig fått anledning til å boltre meg.

Vårsola skinner inn gjennom vinduene ved UiT Norges arktiske universitet, og sørger for flombelysning på Annelise Brun sitt ferske arbeid. I løpet av de siste månedene har billedkunstneren omgjort til sammen 34 meter med finerplater i bjørk til et svært kunstverk.
Verket, som er innfelt som tablåer i bjørkefineren, strekker seg over to etasjer – plan 7 og 8, på den største auditoriumsveggen i det nye MH-bygget.

Annelise Brun har hatt flere separatutstillinger og har tidligere bidratt til utsmykking av Pingvinhotellet ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Oppdraget på MH2 er hennes største noensinne. Fotograf: Ingun A. Mæhlum

– Det har vært mye jobb og lange dager, men det har vært skikkelig artig å holde på. Og jeg synes egentlig det begynner å se ganske bra ut.

Hun smiler.
– Men jeg skal innrømme at da forespørselen om oppdraget kom, var jeg langt fra sikker på at jeg ville ende opp med denne konklusjonen. Umiddelbart var jeg nemlig fristet til å si nei, rett og slett fordi jeg aldri har gjort noe slikt som dette tidligere – og jeg synes det virket litt skummelt. Men så tenkte jeg med meg selv: «Selvfølgelig må jeg tørre!».

Forhold mellom verk og omgivelser
Etter at Brun hadde tatt mot til seg og sagt ja til oppdraget, startet forberedelsene.
– Det er nesten to år siden jeg ble forespurt om å utforme dette verket, og jeg har siden den gang brukt mye tid på skisser og forarbeid. Til forskjell fra en utstilling som alltid er temporær, så er dette et permanent verk som skal stå til skue over lang tid. Verket skapes først og fremst for de som skal bruke bygget, så jeg føler på et stort ansvar for at dette skal kunne fungere i omgivelsene. Noe som kan skape glede og undring, og samtidig passe inn i arkitekturen – uten å miste meg selv i kompromisser. Det er nok dette prestasjonspresset som virket skremmende i starten.

Det er en omfattende prosess å blande fargene til ønskede nyansene. Fotograf: Ingun A. Mæhlum
Hun benytter håndlagde pastellkritt fra England i sitt arbeid. Fotograf: Ingun A. Mæhlum

Annelise Brun har jobbet som kunstner siden 90-tallet. De siste ti årene har hun hovedsakelig jobbet med pastellkritt, og det er også dette hun har benyttet på veggen i MH-bygget.
– Jeg konsentrerer meg mye om forholdet mellom verk og omgivelsene det befinner seg i. Her har det vært spesielt siden arbeidet går over to etasjer, og det har derfor vært viktig for meg at det både skal fungere på kloss hold og på lengre avstand. Dessuten gjør de store vindusflatene at naturen hele tiden er til stede i rommet. Det har jeg også forsøkt å ta hensyn til underveis.

Ifølge kunstneren består verket av former i ulike størrelser og farger – som enten vokser inn i hverandre eller ut av hverandre. Uttrykket er infantilt og lekent.
– Stikkord for meg er mikro- og makroperspektiv og bygge-og vekstprosesser. Jeg jobber alltid intuitivt. Rent praktisk begynner jeg bare en plass og lar verket bli til underveis.

Makro- og mikroperspektiver er stikkord for arbeidet. Fotograf: Ingun A. Mæhlum

Fra mørketid til vårsol
Hun forteller at å være en del av byggeprosessen har gjort at ting ble ganske annerledes enn hun på forhånd hadde tenkt, og at også verket har endret seg fra de opprinnelige planene.
– Om jeg hadde gjort alt hjemme ville jeg gått for mer gjennomskinnelighet og et mildere uttrykk. Men jeg har oppdaget underveis at denne veggen og dette bygget krever at det er mer kraft i arbeidet.

Brun begynte arbeidet ved inngangen til mørketiden, og hun har jobbet seg gjennom de svarteste månedene i Tromsø. Nå er lyset igjen tilbake.
– Dette har også bidratt til at jeg har gjort noen justeringer underveis. Nyansene blir annerledes når sola står rett på.

Kunstneren har beskyttet verket under plast når bygningsarbeidet har medført støv og skitt . Fotograf: Ingun A. Mæhlum

Tredimensjonal tegning 
Selv om dette er det største utsmykningsprosjektet Brun har deltatt i, er hun likevel langt fra et ubeskrevet blad i kunstnerverden. Hun har hatt flere separatutstillinger, blant annet i Tromsø, Oslo, Karasjok og Porsgrunn. Hun har også bidratt med verk til Pingvinhotellet på Universitetssykehuset Nord-Norge.
– Jeg har utdannelsen min fra Nederland, og da jeg begynte som kunstner jobbet jeg med skulptur. Men jeg oppdaget etter hvert at jeg egentlig ikke har tålmodighet til å hugge i stein eller modellere. Jeg liker at ting skjer øyeblikkelig, og derfor passer tegning meg utmerket. Da kommer resultatene umiddelbart.

Hun mener imidlertid at tegning likevel ikke er helt fjernt fra å jobbe med skulpturer.
– Også her jobber jeg med hendene. Jeg er i direkte kontakt med materialet, det er bare meg og krittet og veggen. Og jeg føler også at det tredimensjonale fremdeles sitter i, bare at jeg her får fram formene på en flate.

I utgangspunktet ønsket Brun å jobbe med verket til MH-bygget hjemme i atelieret sitt, for så å frakte de ferdige platene tilbake til nybygget. Men på grunn av fare for at fineren kunne vri eller slå seg, ble hun bedt om å arbeide på byggeplassen.
Statsbygg tok første spadetak i det 18.000 kvadratmeter store bygget allerede i 2015, men det var først i oktober i fjor at ting var såpass klart at Brun kunne starte sin del av jobben.
– Jeg liker å ha fred og ro når jeg arbeider, og jeg var derfor veldig skeptisk til å ha folk og anleggsarbeid rundt meg hele tiden. Første gang jeg kom hit føltes det nærmest om å bevege seg inn i løvens hule, men i ettertid er jeg glad det ble som det ble, sier hun.

– Folk er utrolig hyggelige og nysgjerrige. Mange har kommet bort for å slå av en prat, og vært interessert i hva jeg holder på meg. På den måten har jeg egentlig fått gjort unna mottakelsen av verket før offisiell åpning av bygget.

Hun er likevel glad hun har fått egen nøkkel til bygget.
– Selv om det har vært fint med masse folk og liv, har jeg vært avhengig av litt stillhet også. Derfor har jeg tilbrakt mange kvelder og helger her alene.

Arbeidsantrekk og omgivelser har vært uvante, men Annelise Brun er glad hun gjennomførte arbeidet på stedet, og ikke i atelieret. Fotograf: Ingun A. Mæhlum

Viktig å ta sjanser
Signalgult synlighetstøy, vernesko med blå skoposer og hjelm har vært hennes arbeidsantrekk de siste månedene. For å nå opp til de øverste partiene på veggen har hun vært avhengig av arbeidsplattform eller stillas.
– Heldigvis ble hjelmkravene lempet litt på mot slutten av perioden. Men verneskoene med poser har vært nødvendig hele veien. Følelsen av å ta av seg på beina etter endt arbeidsdag er ubeskrivelig – det er nemlig utrolig varmt og klamt.

I august er det åpning av det nye MH-bygget, som har fått navnet MH2. De kommende tiårene vil tusenvis av studenter og ansatte ha Annelise Bruns verk som en del av sin daglige utsikt.
– Jeg håper arbeidet mitt vil gi en stadig påminnelse om at vi alle er en del av naturen – og at det av og til er viktig å ta sjanser!

Del denne artikkelen